Professor med det beste renommé
Høsten 1841 gikk det et stort fakkeltog i Christiania. Det var de norske studentene som på sin spesielle måte ville hylle en av universitetets ledende menn; en som de satte høyt og som hadde det beste renommé i hele kongeriket, nemlig professor Georg Sverdrup. Renomméet gjaldt alle sider av samfunnslivet han hadde deltatt i. Han var en ivrig fedrelandsvenn, en dyktig politiker, en fremtredende akademiker og en bibliotekpioner. Det siste er ikke minst interessant å merke seg, fordi det var han som fikk sitt navn knyttet til den nye universitetsbygningen på Blindern som ble åpnet offisielt 2. september 1999.
Ifølge Den Constitutionelle besto fakkeltoget av 240 deltakere som vandret ut til professorens landsted hvor han ble feiret med både taler og sang for sin innsats som vitenskapsmann, som lærer og som "den der bidrog saa væsentlig til at grundlægge og opelske Norges i 1814 gjenerhvervede Frihed." Et av versene i sangen lød i tidens stil:
Vi har om Stormen hørt, som foer
Henover Norges Klipper;
Hil ham, som kraftig stod ved Roer;
Hil ham, den tapre Skipper!
Hil ham, som fanged Odins Ravn!
Og Sverdrup var den vises Navn!
Som styred´ Skibet i sin Havn!
Hil ham, den tapre Kæmpe!
Oppvekst og veien inn i akademia
Sverdrup ble født i Namdalen i 1770, sønn av proprietær Peter Jacob Sverdrup og Hilleborg Margrethe Schultz. Han vokste opp under de beste kår og viste tidlig evner utover det vanlige. Han ble satt i lære hos presten Jens Hersleb på Brønnøy, hvor han bodde fra sitt 10. til sitt 17. år. De siste par årene her fikk han undervisning av kapellanen E.A. Colban. Det aller siste året i denne fasen av sin læretid gikk han på Trondheim Katedralskole. Derfra ble han dimittert til Universitetet i København og tok artium med laud i 1789. Etter å ha tatt philosophicum med præceteris i 1790, valgte han lange og grundige filologiske studier med gresk og latin som sine viktigste fag.
Etter en utmerket filologisk eksamen i 1798 var han noen få år ved Christiania Katedralskole. I Christiania ble han en feiret selskapsmann, aktiv i Det dramatiske Selskab. Siden kom han tilbake til København hvor han i 1805 ble utnevnt til professor i gresk. Tidlig fikk han ry som en glimrende underviser og ble derfor svært populær blant studentene. I den dansk-norske hovedstaden var han likemann med de beste og fremste blant de intellektuelle - folk som Oehlenschläger og Grundtvig.
I disse årene var det opprør og kriger over hele Europa; det skulle snart få dramatiske konsekvenser for Danmark-Norge. Én konsekvens var at det ved kgl. resolusjon ble besluttet å opprette et universitet i Norge - det var et trekk fra kong Fredrik VI for å søke å dempe de økende norske selvstendighetskrav. Og med et eget norsk universitet i Christiania, hvem var bedre egnet til å delta der enn nettopp Sverdrup? Han hadde jo selv ivret for dette universitetet som engasjert patriot. Den lærde filologen ble da også forespurt, grep med glede tilbudet og ble 16. januar 1813 utnevnt til professor i gresk språk og litteratur, med plikt til å undervise i latin i tillegg - samtidig som han ble leder for det nye universitetsbiblioteket. Med glede gikk han inn i arbeidet med å holde en serie forelesninger i de klassiske språk.
Sverdrup og 1814
Imidlertid fikk nå hendelsene på den store europeiske arena ytterligere konsekvenser for Norge, med alt som hendte i det store året 1814. Etter Kieler-freden deltok Georg Sverdrup på Notabelmøtet på Eidsvoll i februar og ble en av prins Christian Fredriks nære rådgivere. Her spilte han en viktig rolle i det dramatiske politiske spillet som foregikk. Han var blant dem som fikk overtalt den unge prinsen til å oppgi sine tanker om arveretten til Norge og isteden satse på tanken om folkesuvereniteten - med innkalling til en nasjonalforsamling som skulle avgjøre Norges forfatning og velge konge.
Også i selve Riksforsamlingen på Eidsvoll var han blant de sentrale aktørene som en av de fremste i selvstendighetspartiet. Han samarbeidet godt med Christian Magnus Falsen, som han bodde sammen med. Sverdrup ble valgt inn i de viktigste komiteene, blant annet konstitusjonskomiteen. Han arbeidet hele tiden for å søke å innarbeide knapphet og nøkternhet både i uttalelser og i selve grunnlovsparagrafene. Det heter i Norsk biografisk leksikon at "han øste spydigheter ut over allslags bombastiske talemåter, særlig dem som kom fra Nicolai Wergeland".
Som president for Eidsvollforsamlingen i den siste fasen var det Sverdrup som overbragte prinsen meddelelsen at han var valgt til konge 17. mai og overrakte den nye grunnloven, underskrevet av ham selv. To dager etter erklærte Sverdrup Riksforsamlingen for hevet.
Politisk innsats i årene etter 1814
Sverdrups politiske innsats var ikke avsluttet i 1814. Han ble valgt til stortingene både i 1818 og 1824, som representant for Christiania. Hans innsats her var respektabel og han ble behandlet med stor ære, men det var likevel klart at hans hjerte nå brant mer for det nye universitetet og biblioteket der enn for politikken.
En aktiv universitetsmann
På universitetet var han da også svært aktiv. For å si det i hans egen språkverden: Han var der primus inter pares; den første blant likemenn. Han fikk drevet igjennom viktige vedtak, som opprettelsen av et Filologisk Seminar i 1818 og vedtaket om en årlig sum til studiereiser i Norge for professorer og studenter. Språkundervisningen ved Filologisk Seminar la han opp etter mønster av det danske "store philologicum". Han hadde ellers tidlig påtatt seg arbeide utenfor sine egentlige plikter og foreleste i filosofi frem til 1824. Senere gikk han helt over til dette faget. Han ble nemlig utnevnt til professor i filosofi i 1831, men beholdt stillingen som direktør for Filologisk Seminar.
Universitetsbibliotekets første overbibliotekar
Ved siden av den allerede nevnte innsatsen, hadde den lærde språkmannen påtatt seg å lede det nye universitetsbiblioteket. Med det ble han vår første overbibliotekar og samtidig den første i Norge som hadde en offisiell bibliotekarstilling!
Grunnen til at nettopp han skulle lede det viktige bibliotekarbeidet var nok nærheten til kjente utenlandske bibliotekfolk. Han var en god venn av den erfarne danske bibliotekaren Rasmus Nyerup, og ikke minst hadde han studert i Göttingen og vært elev av den klassiske filolog Christian Gottlob Heyne. Heyne var nemlig leder for universitetsbiblioteket der, og det hadde han gjort til et forbilde for alle vitenskapelige bibliotek i Europa.
Valget av Georg Sverdrup som leder for det nye akademiske biblioteket i Christiania ble da også et klokt valg. Han skjønte at et godt bibliotek var en helt nødvendig forutsetning for studier, undervisning og forskning. I løpet av et par år ble det innkjøpt rundt 6000 bind; det hjalp institusjonen til en brukbar start. Men det nye Norge var i en håpløs finansiell situasjon og balanserte jo i mange år på randen av fallitten. Nå ventet det på boksiden heldigvis verdifulle donasjoner. For ved opprettelsen av Det kgl. Fredriks universitet hadde nemlig kongen og regjeringen gitt betydelige bokgaver. Hele fire forskjellige samlinger var utsett til Norge. Ikke minst dublettsamlingen fra Det Kongelig bibliotek, antakelig mer enn 30 000 bind. Etter vanskelige arbeidsforhold og lang ventetid, kom det en sommerdag i 1815 to skuter fullastet med bokkasser til Christiania. Så hadde man en tid med lagringsproblemer og dårlige lokaler, før det endelig lysnet og universitetsbiblioteket i 1816 kunne innstallere seg i Rådmannsgården - et av byens flotteste hus. Det var en milepæl.
Oppbyggingen av Universitetsbiblioteket
Nå lå det nye, lange år for bibliotekets leder i arbeidet med å bygge opp et brukbart bibliotek for de økende brukergrupper med stadig nye studenter og forskere. Men biblioteket måtte også tjene hele landet - ikke bare universitetsmiljøet i hovedstaden. Et mål var å få utarbeidet en alfabetisk katalog. Staben var ikke imponerende, for å si det mildt. Utover Sverdrup selv, bare en underbibliotekar assistert av en eller to bibliotekamanuenser og et bud. Men i 1820 fikk sjefen en usedvanlig dyktig og hjelpsom medarbeider. Det var den unge filologi-studenten Fredrik Wilhelm Keyser. I 25 år var han sjefens nærmeste støttespiller inntil Sverdrup gikk av i 1845. Da ble Keyser selv bibliotekets nye leder.
I 1828 var bibliotekets samling ferdig registrert og "bragt i fuldkommen Orden". Man manglet imidlertid en systematisk katalog, og det skulle gå lang tid før en slik kunne utarbeides. Selv arbeidet Sverdrup med de helt nødvendig nyinnkjøp; et tungt arbeide med den slette økonomien. Hva skulle prioriteres rent faglig? Han mente at dette var bibliotekets ansvar; bare det kunne ha den løpende oversikt over hva som var etterspurt og brukt.
Gradvis ble biblioteket et stadig mer solid aktivum for studentene og forskerne. En tysk embetsmann som besøkte Norge i 1832, Friedrich Wilhelm Otte, fortalte i boken Reise durch Norwegen, at Det kgl. Fredriks bibliotek var fritt tilgjengelig for alle brukere og meget hensiktsmessig ordnet, slik at det var lett å finne frem til de enkelte verk. Dette viste seg ikke minst ved de høye utlånstall, mente han.
Når Sverdrup med all sin virksomhet som foreleser og biblioteksleder i tillegg aktivt deltok i det nye universitetets administrasjon, ble det ikke tid til noen stor, selvstendig vitenskapelig produksjon. Dette følte han nok som et offer.
Da Sverdrup fikk avskjed som professor i 1841 ble han altså hyllet av studentene. Han fikk avskjed med bevitnelse om Kongens "Tilfredhed med den Maade hvorpaa han i en lang Række af Aar som Universitetslærer har udført de ham paahvilende Forretninger". Regjeringen hadde innstilt ham til en pensjon på to tredjeparter av hans ordinære embetsgasje; men dette ble i Stortinget i 1842 forhøyet til full lønn.
Ennå noen år fortsatte han som leder for universitetsbiblioteket, men i 1845 - etter tredve års innsats i bokens tjeneste - gikk han av. Da forlot han et bibliotek på godt over 100 000 bind. Fem år etter døde han på sin løkke Frydenlund ved Christania.
Georg Sverdrups hus
Den nye, praktfulle biblioteksbygningen på Blindern måtte etter tradisjonen bli knyttet til et kjent akademisk navn. Etter en navnekonkurranse falt valget på Georg Sverdrup. Vi kan trygt si at få har bedre fortjent å få navnet sitt knyttet til dette bygget enn han.