Det gamle Observatoriet - en historikk
av Rolf Brahde

"ET NOS PETIMUS ASTRA"  /  "OGSÅ VI SØKER STJERNENE" (fra grunnstenen datert 18 juni 1831)

"... da Hansteen kom fra Danmark i 1814 som en av det nye Universitets seks første lærere skulde han undervise i den anvendte matematikk og i astronomi nærmest fordi dette var nødvendig for kartlegging av landet"

"...for å kartlegge landet trenges det et eller gjerne flere steder som er bestemt ved bruk av stjerner"

I boken "Beshreibung und Lage der Universitats-Sternwarte in Christiania", von Chr.Hansteen und Carl Fearnley (Christiania 1848) [Christopher Hansteen 1784-1873, Carl Fredrik Fearnley 1818-1890] finner vi historien om oprettelsen av observatoriet.

De astronomiske observasjonene begynte med at Hansteen i 1815 søkte det Akademiske Kollegium om å få bygge en åttekantet bygning med diameter på 8 alen utenfor den sydlige muren på festningen Akershus. Her installerte han et passasjeinstrument med kikkertlengde på 3 fot (Sisson) og et pendelur.
Fra det fysikalske kabinettet fikk han låne et trefots speilteleskop (Short). En åtte tommers sekstant (Throughton) med kvikksølv-horisont blev inkjøpt i 1819.
Senere fikk han gjennem Konferanseråd Schumacher i Altona et universalinstrument av Reichenbach (som nu står i biblioteket i Astrofysisk Institutt) og et pendelur av Urban Jürgensen i Kjøbenhavn. Det siste henger i opgangen på Astrofysisk Institutt og er fortsatt igang.

Hensikten med observatoriet var først og fremst å få plassert Norge på kartet, det vil si å bestemme hvor på kloden vi ligger og videre å kartlegge det. Dette provisoriske observatoriet skulle så bli avløst av et bedre.
Efter at Hansteen hadde fullført sin reise gjennem Sibir hadde finansminister Wedel-Jarlsberg foreslått for Stortinget en bevilgning på 14000 Spesier til bygging av observatoriet og dette blev bevilget i 1830. Tomten var allerede blitt erhvervet et par år før.

Alf C. Collett 1844 - 1919, jurist og personalhistoriker, ekspedisjonsjef Forsvarsdept.(Marineavd.) fra 1899, har skrevet "Gamle Christiania Billeder" i 1893 (Ny Udgave 1909). Her finner vi en del oplysninger om tomtekjøpet. Den begynder med et kapitel: "Christianias anlæg 1624." hvor vi får historien om hvordan Christian IV tvang borgerne til å bygge en ny by som kunne beskyttes av festningen Akershus istedet for å gjenopbygge Oslo som var gått op i luer samme år. Efter anlegget av byen fikk borgerne av kongen tillatelse til å bruke Byens Mark til "Græsgang og Gjerdefang" som det står istedetfor de markene som de før hadde hatt ved Oslo, og som de hadde blitt nødt til å avstå til Akershus Slott.
Efterhvert hadde borgerne stikk imot bestemmelsene bemektiget sig deler av bymarken som på den måten gikk over i privat eie. Meningen hadde vært at marken bare skulde bebygges med "Hø og Korn-lader" og forresten skulde området være åpent for alle til "fritt å kunne slippe sine Kreaturer på Græs". Men efterhvert blev de altså okkupert og bebygget med boliger. Slik opstod løkkene. Ordet hadde vært i bruk i det gamle Oslo, og betydningen er simpelthen en innhegnet grunn.

Jeg skal her begrense meg til å omtale de løkkene som ligger til grunn for observatoriets tomt.

                                          På side 237 finner vi et kart over "Munkedammen med flere Løkker mellem Drammensveien og Munkedamsveien i 1755". Teksten under billedet er som følger: "Paa Krigsraad Pipers Løkke ligger nu Kvartalerne mellem Løkkeveien og Munkedamsveien. Bundtmager "Muntes" (Mundts) Løkke udgjør størstedelen av Observatoriets nuværende Grund ....".
                      

På side 277 leser vi om Kapellan i Christania Ole Pihl . Her står: "Løkken Skinderstuen, der strakte sig lige hen til Frognerveien, eiedes ved Begyndelsen af forrige Aarhundre af resid. Kapellan i Christiania Ole Pihl, som hadde faaet den med sin Hustru Anne Cathrine Holm. Pihl var ikke videre bekjendt som Geistlig, men havde mere Anlæg for teknisk Virksomhed og hørte til de saakaldte "Mosepræster", som i Krigs- og Trangsaarene strævede med patriotiske Forsøg paa det praktisk- økonomiske Omraade. Han gjorde en Opfindelse til Forbedring af Artilleriets Vogne og drev paa Enkesædet Hasle ved Christiania et Teglverk, hvor han eksperimenterede med Forbedringer i Tilvirkningen af glasseret Tagsten. I Aaret 1800 stiftede han en Søndagsskole, hvor Haandverkssvende fik fri Undervisning i Tegning, Skrivning og Regning. For sine Fortjenester fik han i 1807 efter Ansøgning Titel av Professor. I 1809 blev han afskjediget som Prest og løste senere Bevilgning som Grosserer i Christiania, hvor han døde i 1834.
Professor Pihl solgte i 1810 Skinderstuen til Kjøbmand Hans T. Thoresen, der også eiede Naboløkken Sommero og Solli paa den anden Side af Drammensveien. Solli var dengang en stor Løkke, der begyndte omtrent ved den nuværende Løkkevei og strakte sig ned til Hjortnæs ved Munkedamsveien, omfattende bl.a. Størstedelen af den Grund, som nu hører til Observatoriet.
I Slutningen af 1816 kjøbte Slotsprest Claus Pavels Solliløkken, hvis Hovedbygning omkring 1890 blev nedrevet for at give Plads for Arkitekt Paul Dues smukke Villakvarter ligeoverfor Sommero-parken. [Dette blev revet i 1960-årene. R.B's bem.] Men det er tvilsomt om Pavels nogensinde har boet der, for nogle Maaneder efter Kjøbet blev han Biskop i Bergen,hvorhen han reiste ud paa Sommeren 1817. Pavels's Enke solgte Eiendommen i flere dele.".

Jeg stopper her og fortsetter med: "En tredje, større Del af Solli afhændede Bispinde Pavels i 1827 for 2500 Spd. til Universitetet, som to Aar senere forøgede Eiendommen ved Indkjøb af en langs Drammensveien liggende liden Høideryg, der dengang fremdeles hørte til Bymarken. Efter Professor Hansteens Tilbagekomst fra hans Reise til Sibirien (1830) blev Opførelsen af Observatoriet her paabegyndt og fuldført under hans Ledelse. Indkjørselen til Observatoriet, der tillige benyttes af Beboerne af Statsraad Petersens Løkke og nedre Munkedammen, er Begyndelsen til den nuværende Observatoriegade. Den Tids primitive Forhold og navnlig Tilstanden af Veien derud belyses ved en Skrivelse fra Professor Hansteen til det akademiske Kollegium af 1846, hvor det blandt andet heder, at Observatoriets Beboer er nødt til at holde Hest, da han hver Dag maa hente en Tønde Vand fra Byen for at forsyne saavel Vaktmesteren som sin egen Familie, og da Veien, som hver Mand bekjendt, om Høst og Vaar, især for Observatoriets kvindelige Beboere, er impassabel for Fodgjængere."

Jeg siterer fra Tore Grønningsæter:" Christopher Hansteen og framveksten av norsk astronomi i begynnelsen av det 19. århundre" (Hovedoppgave, Astrofysisk Institutt, Universitetet i Oslo, Våren 1982, 2001, s.42: "Helt siden oprettelsen i 1811-12 hadde spørsmålet om nye bygninger stått på dagsorden. For å bringe orden i de forskjellige forslagene som de ulike fakultetene fremmet gjennem Kollegiet, efterlyste Finansdepartementet i 1826 en generell plan for byggesaken. I dette forslag så Hansteen en invitasjon og en mulighet til en rask realisering av planene, som bl.a. kunne settes ut i livet ved hjelp av Universitetets eget byggefond. Hansteen fryktet nemlig at et stadig mer restriktivt Storting vilde kunne forsinke byggesaken:
" ...saa ser jeg ej hvad vi have med Storthinget at bestille. Gjør man selv Difficulteter, naar Leiligheden er der og søger ufornødne Opsættelser, saa griber man siden forgjeves efter dens skaldede Nakke, hvor intet er at faae. Man søge altsaa at blive enige om et Foirslag, give Regjeringen et Svar (det være hvordan det vil) hvorved Regjeringen overtydes om, at man er glad ved dens Opmærksomhed for Sagen, kort holde Jernet varmt i Rørelse og Varme og smede medens det er varmt, saa kunne muligens Bygningene staae ferdige paa Pladsen inden Cuncatores have fulendt deres Betænkeligheder. .... "" [(Cunctatores = de nølende, langsomme), feilstavet av T.G.?]. På slutten av året meddelte imidlertid Finansdepartementet at økonomien ikke tillot større forskudd til Universitetet, og ba om at byggesaken foreløbig ble stilt i bero. Dette ble lojalt fulgt av Universitetets ansatte, med undtagelse av Hansteen."

I 1815 hadde Hansteen fått et tilbud fra Abraham Pihl om å kjøpe de astronomiske instrumentene som denne hadde laget selv, men han avslo dette.

"Pihl, Abraham, 1756 - 1821, født i Gausdal, norsk teolog og astronom. 1789 sogneprest i Vang(Hedmark), hvor han 1803 blev prost. Fra 1785 også ansatt som astronomisk observator, foretok en rekke astronomiske stedsbestemmelser og laget selv alle nødvendige instrumenter. Pihl fungerte også som arkitekt, og skal bl.a. ha levert tegninger til Vang kirke (1804-10), som blev forbillede for flere kirker på vestsiden av Mjøsa." (Aschehoug og Gyldendal leksikon).
Men et instrument laget av Pihl havnet allikevel på Observatoriet, et pendelur som idag befinner seg på Astrofysisk Institutt i gangen utenfor biblioteket i 2den etasje. (R.B.)

T.G. beskriver hvordan han allerede hadde innkjøpt instrumenter til observatoriet, tomten var innkjøpt, og H. viste til at det vilde ".være nyttigt for en høiere Dannelse saavel for den geographiske Landmaaler som for Soeofficeren og medføre en forøget literair Virksomhed ved Universitetet..." Han skriver også: "...ved Bygningen er intet anvendt paa Luxus, men blot taget Hensyn paa Bequemmelighed, Nytte og et smagfuldt Udvortes." Allikevel blev bevilgningen avslått, men brevet bidrog til at Observatoriet nesten var selvskrevet som det første realiserbare projekt.

Men la oss vende tilbake til Hansteen's og Fearnley's beskrivelse av Observatoriet.

I den vestlige fløyen er det lagt ned en grunnsten, og i denne en plate av sølv hvor det står skrevet:

Q. F. F. Q. S.
Hic lapis positus est
Anno Christi MDCCCXXXI
Die XVIII Junii,
Regnante
Carolo Johanne,
augustissimo Rege Norvegiæ et Sveciæ.
ET NOS PETIMUS ASTRA.

Den øverste linjen er forkortelse for:"Quod Felix Faustumque Sit", eller oversatt:" Måtte dette være til lykke og fremgang ". Videre:

Denne sten er plasert i det Kristi år 1831
den 18 Juni
under regjeringstiden til
Carl Johan,
den ærverdige konge av Norge og Sverige.
OGSÅ VI SØKER STJERNENE.

Dessuten inneholder den et eksemplar av alle de mynter som er slått under Carl Johans regjering. Den 23. september i året 1833 var bygningen såvidt ferdig at Hansteen kunne flytte inn der med sin familie.

Programmet for Observatoriet var som allerede sagt at det skulde brukes til å plasere Norge på kartet, bokstavelig talt. La oss derfor se på de instrumentene som brukes til dette.

I den østre fløyen, som idag er brannsikret og er utstyrt med en dør som til et pengeskap, var hovedinstrumentet plassert. Det er en såkalt meridiansirkel og det består av en kikkert som er svingbar om en horisontal akse i øst-vest retningen, slik at når vi dreier det om denne aksen så velger vi ut en stripe av himmelen, fra syd over Zenith (som er rett opp), over himmelpolen (i nærheten av Polarstjernen) og mot nordpunktet. Taket på begge fløyene, både den østre og den vestre kunne skyves tilside, og man kunne åpne lemmer mot nord og mot syd slik at kikkerten kunne se hele meridianen fra syd til nord. Slike instrumenter er utstyrt med en stor sirkel på siden, slik at vi kan avlese hvor høyt over horisonten i syd eller i nord den stjernen står som vi sikter mot.
Selve sirkelen har en fin gradering risset i sølv, og kan avleses på 4 forskjellige steder. Jeg skal ikke gå inn på for mange detaljer her, bare påpeke at vi må vite hvor horisonten ligger, og til dette formålet finnes det libeller. Likeså var det plasert et kar med kvikksølv rett under kikkerten. Når den så blev dreiet slik at den pekte rett ned (mot Nadir som det heter), så kunne man ved å belyse et fint hårkors oppe i kikkertens fokus, se dets eget speilbilde fra kvikksølvets overflate,og denne flaten er nødvendigvis horisontal.
Når vi har funnet en stjerne i det øieblikk da den passerer meridianen, så avleses sirkelen og vi finner høyden over horisonten. Hvis stjernen sees syd for zenith blir denne vinkelen lik 90 grader minus stedets polhøyde (som er det samme som bredden) pluss stjernens deklinasjon, eller vinkel mellem retningen til stjernen og himmelens ekvator. Vi ser da at dersom vi har en stjernekatalog hvor vi kan finne verdien for deklinasjonen, så vil målingen av høyden over horisonten fortelle oss hvor stor stedets polhøyde er. Altså finner vi breddegraden for Observatoriet. Omvendt hvis vi først kjenner observatoriets bredde, får vi bestemt en stjernes deklinasjon.

I årene 1839 til 1841 blev det utført 11 serier av målinger av stjerner, inneholdende mellem 5 og 18 stjerner i hver serie. Ialt dreiet det seg om 113 enkeltmålinger. Og la meg legge til at for hver serie måtte også små endringer i selve instrumentets opstilling bestemmes og korrigeres for. Middelverdien gav Observatoriets polhøide = 59 grader 54 min. 43.37 sek.

Så finnes usikkerheten i posisjonen ved å bruke formler fra statistikk som var utviklet av den berømte Carl Friedrich Gauss i Göttingen, som Hansteen kjente og delvis samarbeidet med. Dessverre har det sneket seg inn en feil i formelen, slik at verdiene blev altfor små.
Hvis vi setter inn deres sett med data og regner riktig, finner vi at den såkalte "Sannsynlige feil" blir lik 5 buesekunner, og dette svarer til 154 meter i nord-syd retningen. (Se Appendix I).

Bemerkning: på side 57 skriver Hansteen:"Da Hr. Fearnley mit ebenso viel Scharfsinn als Fleiss die ganze Berechnung sowohl der Zeitbestimmungen als die des Zeitunterschieds der beiden Sternwarten, so wie sie aus der ganzen Expedition hergeleitet werden kann, ausgefuhrt hat, so lasse ich seine Arbeit mit seinem eigenen Worten folgen." Feilen i formelen faller altså helt på Fearnley.

Denne må finnes i forhold til lengden på et annet kjent sted. Hansteen valgte Rundetårn i København. Jorden roterer om sin nord-syd akse en gang i løpet av 24 timer, slik at en tidsforskjell på 1 time tilsvarer en forskjell i lengde på 15 grader.
Målingen foregikk slik: Klokkeslett blev markert når kjente stjerner passerte meridianen og det finnes et fint pendelur fra Kessels til dette bruk. Man stiller ikke et slikt ur. Det får gå uforstyrret og korreksjonene i forhold til passeringen av stjernene noteres.
De hadde 21 kronometre til disposisjon. Disse blev trukket op regelmessig, og alle blev sammenlignet med pendeluret gjennem en periode.

Den 30. juni 1847 kl. 9 begav Hansteen seg på reise med dampskibet Christiania til Kjøbenhavn med 7 kronometre som nettop var sammenlignet med observatoriets pendelur. (Professor Hansteen deltok denne sommeren i et møte av Skandinaviske naturforskere.) Kronometrene blev så sammenlignet med observatoriets ur i Rundetårn, som igjen var under stadig kontroll ved hjelp av stjernenes meridianpassasjer. (Rundetårn blev reist i 1642 på initiativ av Christian IV.)
Så blev de sendt tilbake til Christiania og igjen sammenlignet med uret der. Da møtet av naturforskere var slutt den 22. August hadde kronometrene vært frem og tilbake 12 ganger.

Videre fikk de låne flere kronometre og hadde som sagt ialt 21. Så fikk de ordnet seg med at de danske astronomene tok seg av sammenligningene i København. Vi leser om alle de problemene Observator Sievers hadde med instrumentet i Rundetårn, men "Hr. Sievers hat deswegen, obgleich er wahrend der Zeit viel von Gichtanfallen litt, durch sein Eifer gezeigt, 'quid virtus et quid sapienta possit'".

Overfarten frem og tilbake tok dampskipskapteinen, løitnant Diricks seg av, trakk kronometrene regelmessig og førte journal over sjøgang, temperatur og reisens varighet,alt ting som kunne bidra til urenes gang.
Ialt blev det 119 sammenligninger med kronometre, og dermed kunne Hansteen fastslå at: Christiania ligger 7 minutter 25.1218 sekunner vest for København. (Eg: Meridiancirkelen i Cristiania og passageinstrumentet i Rundetårn).

Igjen kommer han til en usikkerhet som er alt for liten, på grunn av feilaktig formel, men vi finner den sannsynlige feilen = 0.178 sek., eller 41 meter. Men benyttes de ukorrigerte data finner vi 54 meter. Man kan si at Hansteen burde ha opdaget at Fearnley har brukt en feilaktig formel. Han har selv i sin artikkel om Skudtheorien i Magazin for Naturvidenskaberne, Ottende Bind (1828) brukt den riktige formelen. Imidlertid var Hansteen 64 år gammel.

Videre kjente man lengdeforskjellen fra Rundetårn til Altona, derfra til Poulkova ved St. Petersburg, til Greenwich, og til Paris. Resultatet av det hele blev at Meridiancirkelen som stod i øst fløien av Det gamle observatoriet ligger på :

Bredde 59 grader 54' 43.7" Nord

Lengde 10 grader 43' 22.5" Øst Grw.

Det er denne verdien som har stått i almanakkene helt op til 1978. Men idag finner vi at det skal være:

Bredde 59 grader 54' 48.2"

Lengde 10 grader 43' 10.2"

Dette er størrelser bestemt ved GPS (Global Positioning System) som ved hjelp av 24 satellitter med innebyggede atomur sender signaler slik at vi kan finne posisjonen med meget stor nøiaktighet. Med det billigste utstyr som ofte brukes av lystbåter får vi en posisjon med en usikkerhet på +- 100 meter, med mere avansert utstyr +- 10 meter, og har man en militær nøkkel til systemet, med en presisjon på ned til under en meter.

Sammenligner vi med Hansteens verdier og gjør om avviket i meter på jordkloden finner vi at Meridiancirkelen ligger 139 meter nord for Hansteens verdi, og 191 meter lenger mot vest. Hansteens sannsynlige feil (med riktig formel) tilsvarer 155 meter i bredde, og bare 40 til 50 meter i lengde, men for den siste må vi huske at også lengden av Rundetårn inneholder en usikkerhet mot Altona og Paris til Greenwich.

Selv om vi kan kjøpe et instrument som gir oss posisjonen med en uhørt nøiaktighet på øieblikket, er det imponerende resultater med den tids metoder.
(Se Appendix I).

For å kartlegge landet trenges det et eller gjerne flere steder som er bestemt ved bruk av stjerner som nevnt. I tillegg trenges også en avstand mellem to punkter, målt med målestaver lagt efter hverandre, en såkalt basis. Videre benytter man sig av en metode hvor man måler vinklene i et nett av trekanter (på fjelltopper), triangulering. Fortsettes det på denne måten kan landet måles op, og tegning av kart utføres med støtte i hjørnene av trekantene, de geodetiske punktene.
Den første basis blev lagt over isen mellem Hovedøya og vestsiden av Akershus. (Se Byminner nr.2-1992, artikkel av Johannes A. Dons).

(Engang vilde jeg sette sammen en skisse over området omkring Observatoriet. Til dette måtte jeg bruke fire kartblad, som møttes inne i østfløien, nettop der hvor meridiansirkelen har stått. På Lindøya, som ligger rett i syd, står det en støtte med en såkalt "Mire", et merke som blev brukt til kontroll av nord-syd linjen.)

Tilbake til Observatoriet: Rett syd for meridiansirkelen i østfløyen finner vi et fundament hvor det stod et hus som inneholdt et transpotabelt passasjeinstrument. Det er en kikkert montert slik at den bare kan bevege seg om en horisontal akse på samme måten som meridiancirkelen, men det mangler en fingradert cirkel til avlesning av stjernens høide over horisonten. Derfor kan det bare brukes til å avlese tidspunktet da stjernen passerer over trådene i okularet. Men det kunne, i motsetning til den store Meridiancirkelen, løftes op og plaseres slik at den horisontale aksen kunne peke i nord-sydretningen hvis man ønsket det. Hensikten med det er å kunne registrere en passasje gjennem en cirkel på himmelen som går gjennem østpunktet, zenith og vestpunktet,som kalles første vertikal.

Mens en observasjon av tiden da en stjerne passerer meridianen kan gi et mål for en stjernes posisjon langs himmelens ekvator, rektascensjonen kalt, vil en tidsobservasjon i første vertikal kunne gi deklinasjon eller vinkelen fra ekvatorplanet i retning mot himmelpolen. Dermed kan passasjeinstrumentet gjøre det samme som den større meridiancirkelen, og, siden den kan transporteres, kan den brukes på et hvilketsomhelst sted (men med mindre presisjon).

I vestfløien var det bare et enkelt fundament, også det av norsk marmor, som de to fundamentene for meridiancirkelen i østfløyen. Her stod det en kikkert som kunne se inn i rotunden mellem begge fløyene, den blev brukt til å avlese stillingen av en Bifilar-magnetstav som hang fra taket i rotunden, 9.28 m over gulvet. Den var 4 fot lang og veiet 27 pund. Denne blev avlest daglig helt til slutten av 1930-årene. Den hang beskyttet mot luftbevegelser inne i et bord av mahogni med lokk av glass, og var omgitt av tykke kobberskinner.
Over denne, to etasjer ovenfor, finner vi et cylindrisk observasjonsrum med et kjegleformet tak, hvor det er en spalt som kan åpnes så vi kan se stjernehimmelen. Hele kjeglen hviler på skinner som i beskrivelsen kan dreies med letthet slik at åpningen peker i den ønskede himmelretning. Idag går den ikke fullt så lett, men den går. Her oppe stod observatoriets hovedkikkert, kan man si, hvis man ikke foretrekker å si at meridiancirkelen var hovedkikkerten. Den omtales bare som en ekvatoreal, og denne betegnelsen krever kanskje en forklaring for den som ikke er astronom. Mens meridiancirkelen er et instrument som bare kan dreies om én akse slik at den kan se over en stripe av himmelen, fra nordpunktet over himmelpolen og zenith til sydpunktet, så må en kikkert kunne dreies om en akse til, dersom den skal kunne se hele himmelen:
 

Hvis vi setter op en akse som peker mot himmelens nordpol og henger kikkerten op slik at den kan dreies om denne, så kan vi med en enkelt drivmekanisme sørge for at kikkerten dreies slik at vi korrigerer for jordens daglige rotasjon om jordaksen. Legger vi også inn en akse som er loddrett på denne, får vi den nødvendige ekstra friheten slik at kikkerten kan stilles efter den stjernen vi ønsker å studere.

Polaksen står loddrett på ekvator, derfor kalles denne monteringen ekvatoreal. (Ekvatorealet kom i bruk i 1842).

Da jeg var student husker jeg at vaktmester Tveter viste oss utvalgte objekter med denne kikkerten. Noget av det siste den blev brukt til var vel den gang, i April 1939, da den norske amatør Olaf Hassel hadde opdaget en komet. Professor Svein Rosseland, som da bodde i det nye instituttet på Blindern, drog ned til observatoriet, surret sitt fotoapparat fast til kikkerten, åpnet lukkeren og eksponerte på tid mens han brukte kikkerten til å følge kometens bevegelse. Billedet blev storartet

Videre fikk observatoriet en større kikkert i 1855, og denne fikk sitt eget hus på høiden der hvor Universitetsbiblioteket senere blev Opført, samt en mindre kikkert øst for Observatoriet; den må ha ligget der hvor Observatorie Terrasse 4 B nå ligger.

Som vi skal se var det studiet av jordens magnetfelt som optok Hansteen fra hans unge dager, og han fikk bygget et jernfritt magnetisk observatorium på høidedraget mot Drammensveien.

Vi må også nevne at meteorologiske observasjoner var en viktig del av virksomheten ved observatoriet. Også efter at Meteorologisk Institutt hadde overtatt ansvaret for dette, fortsatte observasjoner av temperatur og barometerstand nede ved siden av det gamle Observatoriet.

Detaljer om instrumentene finnes i den nevnte hovedopgave av T.Grønningsæter, samt i: "Derek Howse:'The Greenwich List of Observatories 1670-1850' Journal for the History of Astronomy, Vol. 17, p. 47-48", likeså i "Det Kongelige Fredriks Universitet, Festskrift, 1811-1911, Bind 2, Astronomien, av Observator I.Fr.Schroeter' s.473-479".
 

Kort fortalt er innholdet av Schroeters artikkel: Stillingen som Observator var oprettet av Stortinget i 1840 og var blitt besatt med E.B.Munster som senere blev professor i metallurgi, derefter besatt med Carl Fredrik Fearnley som, efter at Hansteen hadde gått av i 1861, blev lektor og i 1865 professor i astronomi. Foruten å utføre arbeidet som tidligere, anskaffet han instrumenter til utforskning av solen. Han fikk montert såkalte protuberans-spektroskoper til kikkertens okularende. Det finnes to slike, og de fungerer ved hjelp av rettsiktige prismer. Man søker langs randen av solen i den røde del av spektret til man finner den kraftige spektrallinjen H-alfa fra hydrogen. Det var kjent at under totale formørkelser av solen, når månen nettop skygger for selve solskiven, ser man røde tunger som strekker seg ut fra randen og inn i den såkalte Korona som da kan sees. Nu kunne man ved hjelp av protuberans-spektroskopet se dette fenomenet også utenom de korte øieblikk da solen er formørket. Fearnley tegnet det han så og han var meget dyktig. Det har vært sagt at han var like god som sin bror maleren Thomas Fearnley. Disse tegningene i farver har vakt opsikt i våre dager, da de under et internasjonalt symposium i 1978 blev sammenlignet med dagens observasjoner.

Hansteen's interresse for studiet av jordens magnetfelt stammer fra hans unge dager da han var lærer i Hillerød i Danmark. Der så han to glober hvor det var inntegnet to magnetiske områder i Antarktis. Dette førte til at han blev optatt av spørsmålet om jorden kunne ha to magnetiske poler i syd og to med motsatt polaritet i nord. Det førte til at han foretok sin reise i Sibir for å lete efter en pol i årene 1828-30. De magnetiske instrumentene som blev plasert i Observatoriet, henger sammen med dette, og de blev brukt i en større internasjonal undersøkelse ledet av Royal Society i London.
La meg nevne at mens han var fraværende i Sibir var det den unge studenten ved navn Niels Henrik Abel som vikarierte for ham som foreleser i matematikk. Da Fearnley blev professor blev observatorposten besatt med kand.min. H.Mohn som forlot den igjen i 1866 da han blev professor i meteorologi. Derefter blev Hans Geelmuyden ansatt som observator i 1867. Da Fearnley døde i 1890 blev Geelmuyden professor, og året efter blev Jens Fredrik Schroeter observator. Av astronomisk arbeide som blev utført må nevnes et internasjonalt projekt satt igang av det tyske "Astronomische Gesellschaft" og som gikk ut på å bestemme posisjonen av alle stjerner ned til 9de størrelsesklasse. Observatoriet i Christiania fikk som opdrag å bestemme sjernene med deklinasjon mellem 65 og 70 grader. Videre arbeidet Schroeter med en undersøkelse av stjernenes egenbevegelse. For videre detaljer henviser jeg til den nevnte artikkel av Schroeter.
 

 

Observatoriets avvikling

Da Hansteen kom fra Danmark i 1814 som en av det nye Universitets seks første lærere skulde han undervise i den anvendte matematikk og i astronomi nærmest fordi dette var nødvendig for kartlegging av landet. Dessuten hadde han som vi har hørt en spesiell interresse for jordens magnetfelt. Om dette siste samarbeidet han med den store F.G.Gauss og likeså med H.C.Ørsted i Danmark. Astronomien som fag fikk et observatorium av internasjonal standard.
I tillegg til dette blev han direktør for den geografiske opmåling samt arbeidet med mange temaer. Han var med i redaksjonen av "Magazin for Naturvidenskaberne" hvor vi finner mange avhandlinger fra hans hånd, om magnetisme, kometer, meteorologi, kartlegging og så videre. Astronomien begyndte nærmest på bar bakke og blev i hans og hans efterfølgeres tid utviklet så langt det var mulig.

Men i Geelmuydens dager var observatoriet kommet i en vanskelig stilling fordi byen hadde utvidet seg slik at lyset fra den gjorde observasjonene vanskelig. Astronomene må ha en mørk himmel for å kunne se de svakeste objektene. Likeså var det blitt rystelser i grunnen fra trafikken, som forplantet seg til instrumentene gjennem fundamentene. I 1896 foreslo Geelmuyden å inkjøpe en tomt for å flytte observatoriet til et bedre sted. I 1897 bevilget Stortinget midler til å kjøpe en tomt på toppen av Voksenkollen, på 107.5 mål i 500 meters høide.

Planer for det nye observatoriet blev lagt, han reiste og besøkte observatorier i Tyskland og i USA i denne hensikt. Men bevilgning til det nye observatoriet blev aldri gitt selv om ansøkningen blev gjentatt hvert år. Resultatet var at virksomheten ved det gamle observatoriet blev ved det gamle i årene som fulgte. Den nye gren av astronomien som utviklet seg ute i verden, astrofysikken, fikk ikke innpass fordi Geelmuyden ikke tillot nogen endringer i instrumentene sålenge hans "stillingskrig" med Stortinget varte. Schroeter som efterfulgte ham som professor i 1919 kritiserte denne holdningen, men kom heller ingen vei før han døde i 1927.

Da stillingen skulde besettes efter ham søkte den unge Svein Rosseland som hadde gjordt en lysende karriere nettop i astrofysikken, som elev av Sir Arthur Eddington i Cambridge, medarbeider til Niels Bohr i København etc. Man diskuterte om han var tilstrekkelig kvalifisert i den klassiske delen av astronomien, men efter en meget sterk anbefaling fra Eddington blev han ansatt.
Rosseland innså at Observatoriet hadde utspilt sin rolle. Han hadde gode kontakter i amerikanske observatorier, og var tilbudt stilling som professor i Harvard, og han opnådde å få en bevilgning fra "Rockefeller Foundation" til å bygge et "Institutt for Teoretisk Astrofysikk", som blev en av de første bygningene på Blindern. Han fikk også Stortinget til å gå med på å selge og delvis bygsle bort områder av tomten rundt Observatoriet samt å oprette et fond, Observatoriefondet, hvor midlene gikk inn. Dette fondet skulde brukes først og fremst til astronomien, og da vi efter krigen gikk igang med å bygge Solobservatoriet på Harestua gikk midlene inn der. (Kgl.res. 31 .mai 1935).

Det gamle observatoriet blev nedlagt i 1934 da virksomheten flyttet til Blindern. Det virket altså i 100 år.
Norsk Polarinstitutt leiet bygningen og holdt til der til de kom i eget hus i 1965. Fra da av har det vært benyttet av Universitetsbiblioteket som har sin musikksamling her.
Hansteen har forresten også skrevet en artikkel i Magazin for Naturvidenskaberne om stemming av strengeinstrumenter.

---

Appendix I: Et Fortran program hvor de observerte verdier til bestemmelse av Bredde og Lengde for observatoriet er skrevet inn som data. Fearnley har i formelen for D på side 80 dividert under kvadratrot- tegnet med n*(n-1) istedet for bare med (n-1). Dette betyr at alle hans opgitte verdier for "sannsynlig feil" er for små.

Kilde: Beschreibung und Lage de Universitäts-Sternwarte in Christiania, von Chr. Hansteen und Carl Fearnley ; auf Veranstaltung des Academischen Collegiums herausgegeben von Christopher Hansteen (Christiania, 1849) (Universitäts-Programm für das erste Halbjahr 1849)