Kvinnelige filmregissører fra Japan: et kjønnsdelt samfunn i endring

Det er ingen hemmelighet at de mest internasjonalt anerkjente regissørene fra Japan er menn: Akira Kurosawa, Yasujirō Ozu, Kenji Mizoguchi, Takeshi Kitano, Hayao Miyazaki, Takashi Miike, Hirokazu Koreeda og så videre. En tilsynelatende uuttømmelig liste. For kvinner i Japans sosialt konservative filmbransje er ekte likestilling fortsatt langt unna.

I denne utstillingen vil jeg vise hvordan kvinners situasjon i landet er i ferd med å endre seg med blikket rettet mot kvinnelige japanske filmregissører. Fokuset vil være på to regissører fra like før og like etter andre verdenskrig og tre regissører fra vår egen samtid som alle har markert seg i en mannsdominert bransje i et stadig kjønnsdelt japansk samfunn.

Tazuko Sakane (坂根田鶴子, 1904-1975) regnes som Japans første kvinnelige regissør. Sakane klippet håret kort og kledde seg i herreklær for å passe inn i det mannsdominerte yrket, og fikk sjansen til å lage filmen New Clothing (初姿) i 1936 etter at den legendariske regissøren Kenji Mizoguchi tok henne under sine vinger. Det skulle bli Sakanes eneste spillefilmproduksjon; filmen floppet og Sakane fikk aldri muligheten til å regissere en spillefilm igjen. Men Sakane var også en av verdens første kvinnelige dokumentarfilmskapere og under Japans invasjon av Mandsjuria (et stort område i nordøst-Kina), lagde hun dokumentar- og propagandafilmer derfra. En av disse, Pioneer Bride/Brides on the Frontier (開拓の花嫁) fra 1943, handler om en ung kone som strever på lik linje med mennene i Mandsjuria mens hun oppfostrer familien. Filmen følger oppskriften for nasjonalpolitiske filmer, men den setter samarbeid mellom kjønnene som en forutsetning for interkulturelt samarbeid. Da krigen tok slutt, ble hun utestengt fra regissøryrket og måtte starte helt på nytt fra bunnen i filmindustri-hierarkiet som ”assistent” i en alder av 42 år. Etter Sakane kom det ingen flere filmer laget av kvinner i Japan før etter andre verdenskrig, da med Kinuyo Tanaka som etterfølger. En begynnende følelse av aksept for kvinnelige filmskapere i Japan ble først tydelig mye senere

Kinuyo Tanaka (田中 絹代, 1909-1977) etterfulgte Sakane som Japans andre kvinnelige regissør. Mest kjent er hun likevel som skuespiller og karrieren hennes varte i over 50 år med mer enn 250 krediterte filmer. Tanaka er berømt for sine roller i filmene til regissørene Kenji Mizoguchi og Yasujirō Ozu der hun utmerket seg i roller definert av et begrensende, patriarkalsk perspektiv. Som regissør derimot, viste Tanaka en mer individuell og feministisk side. På 1950-tallet gjorde et diskriminerende samfunn dessverre sitt til å fjerne kvinner fra alle lederposisjoner i den japanske filmindustrien. I dette kvinnehatende miljøet er det egentlig utrolig at Tanaka i det hele tatt fikk regissert filmer overhodet. Sin første regissørjobb hadde hun med det romantiske melodramaet Love Letter (恋文) i 1953 som ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1954. Filmen er i shomin-geki sjangeren som tradisjonelt framstiller livene til vanlige japanere. Tanaka regisserte også blant annet The Moon has risen (月は上りぬ) i 1955 og Wandering Princess (流転の王妃) i 1960. The Moon has risen er et melodrama med tydelig feministisk tematikk. Den handler om forpliktelsene til tre søstre  og den yngste søsteren klarer ikke å akseptere de strenge, påtvungne sosiale kodene for hvordan japanske kvinner er forventet å oppføre seg.

Naomi Kawase (河瀨直美, 1969-) begynte sin karriere med å lage korte dokumentarfilmer og eksperimentell film. Med interesse for det selvbiografiske, fokuserte de fleste av Kawases tidlige filmer på hennes egen turbulente oppvekst og familiehistorie. Kawase vokste opp i landlige Nara og landskapet der har vært en stor inspirasjonskilde for filmene hennes. Foreldrene hennes skilte seg tidlig i barndommen og etterlot henne til å bli oppdratt av sin grandtante. Kawase sine filmer er poetiske og levende, og tar opp spørsmål om natur, familie og menneskelig eksistens. I tillegg til å være regissør, er hun også filmprodusent og hun er grunnlegger av og direktør for Nara International Film Festival. Flere av Kawases filmer har vunnet prestisjetunge priser på filmfestivaler og hun har konsekvent gjort seg bemerket for sin dristige og selvrefleksive filmatiske stil. Filmene hennes er poetiske og levende, og tar opp spørsmål om natur, familie og menneskelig eksistens. Kawases film Suzaku (萌の朱雀) gav henne i 1997 æren av å være den yngste personen noensinne som har blitt tildelt den høythengende prisen Camera D’Or (beste nye regissør) i Cannes. The Mourning Forest (殯 の 森) vant den prestisjefylte Grand Prix under filmfestivalen i Cannes i 2007 og forteller historien om en sykepleier som sørger over sitt døde barn. Hun jobber på et sykehjem og får et spesielt nært forhold til en eldre, dement mann som leter i den lokale skogen etter noe knyttet til sin døde kone som han ikke kan forklare.

Naoko Ogigami (荻上 直子, 1972-) studerte og jobbet med film og filmproduksjon i seks år i USA før hun flyttet tilbake til Japan i 2000 og begynte å skrive manus og regissere filmer, i tillegg til at hun i 2008 startet sitt eget produksjonsselskap. Ogigami debuterte med spillefilmen Barber Yoshino (バーバー吉野) i 2004. Siden den gang har filmene hennes vært vist på utallige festivaler over hele verden. Komedien Spiseriet måken (かもめ食堂) fra 2006 er lagt til den finske hovedstaden Helsinki og handler om en japansk kvinne som åpner en kafé som serverer japansk mat, og de vennene hun får på veien. Mest kjent her til lands er nok Ogigami for Briller (めがね) fra 2007 som gikk på norske kinoer i 2009. Filmen handler om en universitetsprofessor som er på ferie på en ikke navngitt japansk øy, der hun kommer i kontakt med flere eksentriske lokale innbyggere. Hovedpersonen i Ogigamis sjette spillefilm, Rent-a-cat (レンタネコ) (2012) leier ut katter som selskap til ensomme mennesker og ble blant annet nominert til beste spillefilm på Film fra sør-festivalen i Oslo.

Miwa Nishikawa (西川美和, 1974-) har som manusforfatter og regissør et av de mest kritikerroste navnene i japansk filmbransje i dag. Nishikawa begynte sin karriere med å jobbe med flere uavhengige filmer i tillegg til å bli oppdaget av regissør Hirokazu Koreeda. Gjennombruddet som regissør kom i 2003 med hennes første spillefilm Wild Berries (蛇イチゴ) i samarbeid med Koreeda. Siden den gang har filmene hennes blitt møtt med begeistrede kritikker i Japan. Sway (ゆれる) fra 2006 ble en stor kommersiell suksess og var den eneste japanske filmen som var med å konkurrere om den prestisjetunge prisen Palme d’Or på filmfestivalen i Cannes. Mange av de mest anerkjente filmskaperne i japansk filmhistorie er de som sentrerer filmene sine i den hverdagslige sfære. Fra verdenskjente klassikernavn som Yasujirō Ozu og Mikio Naruse til navn som Hirokazu Koreeda fra vår egen samtid. Det samme kan sies om Miwa Nishikawa. Wild Berries har for eksempel en klassisk generasjonskløft-tematikk mellom foreldre og barn, mens Sway utforsker det anstrengte forholdet mellom to brødre, der den ene ble igjen i bygda der de vokste opp, mens den andre rømte til byen så fort han kunne. Nishikawa skiller seg ut ved å ha en litt spesiell innfallsvinkel til narrativene sine, nemlig å involvere en eller flere hovedpersoner i ofte alvorlige kriminelle handlinger. Ved å krysse hverdagens gjøremål med kriminalitet, gjør det at filmene hennes til syvende og sist er opptatt av den subjektive moralens natur.