To store forfattere

José Saramago, portugisisk journalist og forfatter. Utgav diktsamlingen Os poemas possíveis i 1966 og deretter en rekke prosaarbeider, men slo for alvor igjennom med romanen Memorial do convento (1982, norsk oversettelse Klosterkrønike, 1987), som brakte ham både nasjonal og internasjonal berømmelse.

Siden fulgte en rekke store romaner, ofte med handling hentet fra Portugals historie, hvorav de viktigste er O Ano da Morte de Ricardo Reis (1984, norsk oversettelse Det året Ricardo Reis døde, 1998), A Jangada de Pedra (1986, norsk oversettelse En flåte av stein, 1989) og História do Cerco de Lisboa (1989, norsk oversettelse Beleiringen av Lisboa, 1995). 1991 kom O Evangelho segundo Jesus Cristo (norsk oversettelse Jesusevangeliet, 1993), som brøt med den bibelske framstillingen, og som skapte sterke reaksjoner i hjemlandet. Av andre romaner kan nevnes Ensaio sobre a Cegueira (1996, norsk oversettelse En beretning om blindhet, 1996), Todos os Nomes (1997, norsk oversettelse Alle navnene, 2001), O homem duplicado (2002, norsk oversettelse Den andre mannen, 2004), Ensaio sobre a Lucidez (2004, norsk oversettelse En beretning om klarsyn, 2005) og As intermitências da morte (2005). Saramago har også skrevet teaterstykker, dagbøker og reiseskildringen Viagem a Portugal (1981, norsk oversettelse Reisen til Portugal, 2001). Saramago søkte stadig nye innfallsvinkler i verkene sine.

Han må regnes som den betydeligste nyere portugisiske romanforfatteren, og leserkretsen hans er meget stor, trass i en form som ofte er krevende. Til tider er temaere også kontroversielle. Tildelt Camõesprisen 1995 og Nobelprisen i litteratur 1998. Kilde.

António Lobo Antunes (1944), portugisisk forfatter, utdannet lege, spesialist i psykiatri. Under Portugals kolonikrig i Afrika i 1960- og 1970-årene arbeidet han et par år i Angola, og herfra hentet han stoff til sin roman Os Cus de Judas (1979). Romanen er ikke først og fremst en skildring av krigen, men en refleksjon over individets situasjon i et absurd scenario. Portugals kolonialisme er tema i flere av Antunes' romaner, bl.a. i As Naus (1988). Andre temaer er Salazars Novo Estado, som i Manual dos Inquisidores (1996) og i O Esplendor de Portugal (1997, norsk oversettelse Portugals ære og makt, 2000), Nellikrevolusjonen 1974, f.eks. i Fado Alexandrino (1983) og den postrevolusjonære tiden, f.eks. i Exortação aos Crocodilos (1999, norsk oversettelse En formaning til krokodillene, 2003). Romaner der psykiateren Antunes viser seg med tydelighet er Memória de Elefante (1979) og Conhecimento do Inferno (1980, norsk oversettelse Hinsides helvete, 1984). Auto dos Danados (1985, i likhet med Exortação aos Crocodilos belønnet med den portugisiske store romanprisen), Tratado das Paixões da Alma (1990, norsk oversettelse Utredninger om sjelens lidenskaper, 1995), A Ordem Natural das Coisas (1992, norsk oversettelse Tingenes naturlige orden, 1997), A Morte de Carlos Gardel (1994, norsk overs. Carlos Gardels død, 1998), Não Entres Tão Depressa Nessa Noite Escura (2000) og Que Farei Quando Tudo Arde? (2001) er andre romaner.

Antunes' romaner hører til de mest oversatte, og er representative for den portugisiske samtidsromanen med sin skepsis mot både det gamle Portugals myter og Portugal etter 1974. Romanenes universer er brokete, med et ofte oppløst tidsbegrep. Fortellerstemmen veksler mellom et uhøytidelig talespråk og en opphøyd retorikk, mens raffinert humor modererer en kritisk holdning. Kilde.