Europa

I Europa er fransk morsmål i flere områder som grenser til Frankrike.

Vallonia (Wallonie) i Belgia og Romandie (Suisse romande) i Sveits hører til det opprinnelig frankofone området, og fransk er et av flere offisielle språk i disse landene. Det gjelder også den nord-italienske regionen Val d'Aoste, der fransk og italiensk er offisielle språk. I fyrstedømmet Monaco er fransk eneste offisielle språk. I Luxemburg er det luxemburgsk som er morsmål og nasjonalspråk, men status som offisielt språk deles med fransk (som brukes i lovgivning og administrasjon), og med tysk (brukt i administrasjon).

Belgia

Belgia ble en egen stat fra 1830. Det er en føderal stat delt i tre regioner: Flandern, Vallonia og Brussel (Bruxelles). Nederlandsk (flamsk) er majoritetsspråk i Flandern, fransk i Vallonia, mens Brussel er tospråklig fransk-nederlandsk. Belgia har tre offisielle språk. Av en befolkning på vel 11 mill. innbyggere snakker ca. 55% nederlandsk, ca. 44% fransk og ca. 0,6% tysk. Landet har et komplekst administrativt system: en føderal regjering, tre regionale regjeringer og to språklig baserte regjeringer (flamsk og fransk). Brussel, som ligger i Flandern, har fransk som majoritetsspråk. Det sies at det er Brussel og kongehuset som holder landet samlet, for både de regionale og språklige regjeringene har stor makt og rivaliserer på mange plan.

Fransk var tidligere dominerende, og franskspråklig litteratur blomstret fra 1860-årene. Charles De Costers store prosa-epos La Légende d’Ulenspiegel (1868) regnes som det første belgiske litterære verk. Det er bygd over gamle flamske sagn, men ble skrevet på fransk. I begynnelsen av 1900-tallet var det flere flamlendere som skrev på fransk, som nobelprisvinneren Maurice Maeterlinck. Hans teaterstykker kan ses som forløpere til det absurde teater.

Frankofone belgiske forfattere blir ofte «annektert» av fransk litteratur. Det gjelder bl.a. kriminalforfatteren Georges Simenon, som skrev 75 bøker om Maigret i tillegg til over 100 andre romaner. Marguerite Yourcenars roman L’oeuvre au noir fikk den franske Prix Femina i 1968. Både denne og hennes mest

kjente roman, Mémoires d’Hadrien, handler om homofile menn. I 1981 ble hun innvalgt i L’Académie française som første kvinne. François Weyergans er den eneste som har fått både den «nestgjeveste» og den «gjeveste» franske litterære pris: Prix Renaudot i 1992 for La démence du boxer og Prix Goncourt i 2005 for den selvbiografiske Trois jours chez ma mère, Også han ble innvalgt i L’Académie française (2009).

Visesangeren Jacques Brel er ofte også blitt tatt for å være fransk.

Det frankofone Belgia er for øvrig kjent for sin normative holdning til fransk språk, representert bl.a. av den kjente grammatikeren Maurice Grevisses Le bon usage.

Sveits

Konføderasjonen Sveits (bilskilt merket med CH står for Confœderatio Helvetica) har 26 kantoner med stor grad av selvstyre. Offisielle språk er tysk (64%), fransk (20%), italiensk (6,5%) og retoromansk (0,5%). Sveitsiske borgere har rett til å bruke disse morsmålene i kontakt med det offentlige (post, tollvesen, etc.). Av kantonene er 22 ettspråklige (17 tyske, 4 franske og én italiensk), mens 3 er tospråklige fransk-tysk og en er trespråklig med tysk, italiensk og retoromansk. På individnivå kan man likevel være ettspråklig, for språkpolitikken praktiseres pragmatisk og har gitt et fredelig språkklima, i motsetning til i Belgia.

Også forfattere født i Sveits regnes ofte som franske, for eksempel Jean-Jacques Rousseau, Benjamin Constant og Madame de Staël, som levde på 1700- og 1800-tallet. I nyere tid har Nicolas Michel markert seg som første utenlandske og første sveitsiske vinner av Goncourt-prisen, med Un revenant (1999). I 2012 fikk Joël Dicker Le Grand prix du roman de l'Académie française og Le Prix Goncourt pour les lycéens for spenningsromanen La Vérité sur l'affaire Harry Quebert.

Det frankofone Sveits utmerker seg med solide forskningsmiljøer. Språkforskeren Ferdinand de Saussure var en av grunnleggerne av moderne lingvistikk i begynnelsen av 1900-tallet, og innen litteraturforskning var den såkalte Genèveskolen, med bl.a. Jean Rousset og Jean Starobinski, sentrum for den «tematiske» litteraturforskningen i 1950- og 1960-årene. Utover 1900-tallet revolusjonerte Jean Piaget psykologien med sine teorier om barns kognitive utvikling.