Afrika sør for Sahara og Det indiske hav

Det er 17 stater sør for Sahara og 3 stater samt et oversjøisk fylke (Département d’Outre-Mer: DOM) i Det indiske hav som har fransk som offisielt språk.

Fransk språk kom til Vest-Afrika på 1600-tallet først med franske handelsfolk, så med slavehandelen, lovfestet av Frankrike i 1685 (le Code noir) og avskaffet i 1848. I 1884-85 ble Afrika «delt» mellom europeiske stater, og Frankrike «fikk» 8 stater i Vest-Afrika (som ble samlet i Afrique Occidentale Française: AOF) og 4 i Sentral-Afrika (Afrique Equatoriale Française: AEF), samt Djibouti på Afrikas horn i 1888. Den belgiske kong Léopold II ble samtidig privat eier av Belgisk Kongo og Rwanda-Urundi, men vanstyrte områdene så Belgia måtte overta i 1908. Etter første verdenskrig ble to tidligere tyske kolonier, Togo og Kamerun, franske protektorater.

I Det indiske hav var både La Réunion og Seychellene ubebodde før franskmennene kom på 1600-tallet og 1700-tallet, mens Madagaskar og Komorene ble erobret på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

I 1960 fikk franske og belgiske kolonier på kontinentet samt Madagaskar sin uavhengighet, mens øygruppene Seychellene og Komorene ble uavhengige i 1975 og 1976.

Alle disse statene unntatt Mauritania har beholdt fransk som offisielt språk, alene eller sammen med andre språk. Fransk er fortsatt nesten enerådende som undervisningsspråk og skriftspråk, men snakkes av et mindretall og er sjelden noens morsmål. Fransk er derfor ansett som ‘annetspråk’ FLS (français langue seconde), ikke et ‘fremmedspråk’ man studerer som FLE (français langue étrangère). I Det Indiske hav er franskbasert kreolsk utbredt som talespråk.

Afrika har en rik muntlig litteratur som fortsatt er levende. Mange tradisjonelle eventyr, epos, sanger, ordtak og gåter har blitt nedtegnet på fransk fra 1800-tallet til i dag. Birago Diop gjendiktet eventyr i Les Contes d’Amadou Coumba (1948), D.T. Niane utga eposet Soundjata, l’épopée mandingue (1960), og Amadou Hampâté Bâ oversatte forskjellige muntlige genre, bl.a.innvielsesberetningen Kaïdara (1969). Han pekte også på hvor viktig det er å bevare den muntlige tradisjonen: «Når et gammelt menneske dør i Afrika, er det et bibliotek som brenner».

Den moderne frankofone litteraturen så dagens lys blant svarte studenter i Paris i 1930-og 40-årene. Aimé Césaire fra Martinique, Léon Gontran Damas fra Guyana i Sør-Amerika og Léopold Sédar Senghor fra Senegal var blant grunnleggerne av negritude-bevegelsen, som stolt ville «ta ordet neger som ble slengt etter dem, og kaste det mot den hvite mann». Senghor ga ut mange diktsamlinger (samlet i Poèmes, 1986) og essays (Liberté 1-5, Bind 1: Négritude et humanisme (1964)). Senghor ble valgt inn i L’Académie française som første afrikaner. Han ble også Senegals første president (1960-1980).

På 1950-tallet fikk vi en rekke anti-koloniale romaner. Blant de viktigste er Mongo Béti: Le pauvre Christ de Bomba (1956), Ferdinand Oyono: Une vie de boy og Le vieux nègre et la médaille (begge 1956) og Sembène Ousmane: Les bouts de bois de Dieu (1960).

På 60-tallet fulgte kritikk av de nye makthaverne, og dette har vært et dominerende tema siden. Ahmadou Kourouma fornyer språket med mange vendinger fra morsmålet sitt i den satiriske og humoristiske Les soleils des indépendances (1970). Han fikk i 2000 både Renaudot-prisen og Le Prix Goncourt des lycéens for Allah n’est pas obligé.

På 80-tallet blir tonen mørkere og fortellingene mindre kronologiske, mindre realistiske. Sony Labou Tansi skriver romaner og teaterstykker om politisk skrekkstyre i en surrealistisk, karnevalsaktig stil, som i debutromanen La vie et demie (1979) og dramaene La parenthèse de sang, suivi de Je soussigné cardiaque (1981). Abdourahman A. Waberi skriver noveller og romaner, bl.a. en trilogi fra sitt hjemland Djibouti: Le pays sans ombre (1994), Cahier nomade (1996) og Balbala (1997). Stilen er poetisk, men den politiske kritikken krass. Tierno Monénembo ble første forfatter fra Guinea som fikk Renaudot-prisen, med Le roi de Kahel (2008). Alain Mabanckou er for tiden den mest omtalte frankofone forfatteren fra Afrika. Han har skrevet flere diktsamlinger, men slo igjennom med to språklig sprelske og humoristiske romaner som samtidig tar pulsen på folks vanskelige hverdagsliv: Verre cassé (2005) og Mémoires de porc-épic (2006). For den siste fikk han som første kongoleser Renaudot-prisen. Demain j’aurai vingt ans (2010) er en selvbiografisk roman. I 2016 ble han som første forfatter innvalgt i den vitenskapelige eliteinstitusjonen Collège de France.

Kvinnelige forfattere dukket opp på 1970-tallet. Mariama Bâs roman Une si longue lettre (1979) kritiserer polygamiet, mens Aminata Sow Fall tar opp tradisjonelle verdier hun anser truet i dagens samfunn, som i La grève des Bàttu (1979), der myndighetene glemmer Islams bud om daglige almisser og jager tiggerne fra sentrum. I L’appel des arènes (1982) er det den tradisjonelle senegalesiske brytesporten som forsvares. Feministen Calixthe Beyala representerer andre generasjon kvinnelige forfattere. Hun fornyer fransk med afrikanismer og neologismer og provoserer med sitt gatespråk samtidig som hun morer med sin noe grove humor. Hun tar opp tabubelagte emner som kvinners kjønnsdrift og -identitet, bla. a. i debutromanen C’est le soleil qui m’a brûlée (1987) og to påfølgende romaner. Kvinners tragiske skjebne i Afrika, der også mødrene deltar i utbyttingen av unge kvinner er også gjennomgående tema. Selvbiografien La petite fille du révèrbère (1998) gir derimot et forsonende bilde av bestemoren. Flere senere romaner handler om afrikanske innvandrere i Frankrike (Le petit prince de Belleville, 1992) eller om dobbel afrikansk og fransk tilhørighet, som i Les honneurs perdus (1996), som fikk Le Prix de l’Académie française. Begge tema er nå vanlige i afrikansk litteratur.

Léonora Miano har gitt ut to prisbelønte romaner : Contours du jours qui vient (2006), som fikk Le Prix Goncourt des lycéens, og La Saison de l’ombre (2013) som fikk Femina-prisen. Den første handler om en ung jente som ved farens død blir mishandlet av sin mor (Miono er som Beyala fra Kamerun, og deres negative portretter av mødre skiller seg fra vest-afrikanske romaners tendens til å idealisere moren). Dette gir sammen med religiøse sekter og andre korrupte og egoistiske mennesker et dystert bilde av dagens Afrika. I La saison de l’ombre er det den mørke fortiden som rulles opp, gjennom afrikanernes egen medvirkning til slavehandelen.

Folkemordet i Rwanda i 1994 har en spesiell stilling i litteraturen. Prosjektet «Rwanda: Å skrive for å minnes» inviterte i 1998 ti forfattere til Rwanda. Ut av oppholdet kom bl.a. to romaner: Boubacar Boris Diop: Murambi, le livre des ossements, og Thierno Monénembo: L’aîné des orphelins, og to beretninger: Abdourahman Waberi: Moisson de crânes (reisenotater/noveller), og poetenVéronique Tadjo: L’ombre d’Imana. Voyage jusqu’au bout du Rwanda, chronique, nouvelles. Alle kom ut i 2000. Det har vært vanskelig for rwandesere selv å skrive fiksjon om folkemordet. Scholastique Mukasongas Inyenzi ou les Cafards (2006) er en selvbiografi. For sin fjerde bok, men første roman, fikk hun som første rwandesiske forfatter Le Prix Renaudot. Notre-Dame du Nil (2012) er navnet på et privat jentegymnas der landets elite sender sine døtre. I dette mikrokosmos blir vi vitne til vennskap, hat, intriger og oppfordring til etnisk og politisk forfølgelse – et forspill til folkemordet på tutsiene som skulle følge.