Portugisisk litteratur

Portugal har en rik og gammel litteratur - helt fra den tida da Portugal ble til i midddelalderen: trubadurdikt og middelalderske krøniker. Det har alltid vært mange diktere i Portugal, og i de eldste tider var det til og med en delt jobb på den Iberiske halvøya: Dikt var på portugisisk, mens ridderromaner var på spansk (i en tiden hvor de fleste forfattere kunne skrive og skrev på begge språk).

Med oppdagerferdene ble andre sjangere aktuelle:

I en særklasse står mesterverket Lusíadas, av Luís de Camões, et epos som forteller portugisisk historie, men spesielt tar for seg Vasco da Gamas reise til India. (Den dag i dag kalles portugisisk for språket til Camőes.)

Ett annet viktig verk er Peregrinação av Fernão Mendes Pinto, en selvbiografisk reiseroman, som forteller om liv og hendelser i Nord-Afrika og Østen (India, Japan og Kina) på 1500-tallet, og som ble oversatt til mange språk.

I tillegg har en mange historier om skipbrudd og sjøfarernes opplevelser, som senere ble utgitt som História Trágico-Marítima. En egen sjanger.

Disse verkene hører til de viktigste i verdenslitteraturen i denne perioden.

Til disse kom det mange krønikeforfatterne på slutten av 1400-tallet, dyktige sakprosaforfattere som Azurara (Crónicas) og Diogo do Couto (Décadas da Índia), dessuten Pero Vaz de Caminha (“Brev" om oppdagelsen av Brasil).

På 1500-tallet levde det også en viktig dramatiker i Portugal, Gil Vicente. Stykkene hans blir fortsatt satt opp i våre dager. Mange mener også at kritikken hans av kirke og hoff ikke bare var folkelig, men en del av reformasjonsbevegelsen. Først tidlig på 1800-tallet kunne en annen dramatiker heve seg til samme nivå, Almeida Garrett, som er far til den litterære romantikken i Portugal og til det moderne portugisiske teateret. Det betyr ikke at det ikke fantes andre, spesielt satiriske forfattere, før det. Den mest kjente er António José da Silva, som hadde “æren” av å bli den siste forfatteren som ble myrdet av Inkvisisjonen.

På 1800- og 1900-tallet følger portugisisk litteratur de samme retningene som resten av verden (eller Europa) med arkadiske, romantiske, realistiske, naturalistiske, symbolistiske, nyrealistiske perioder innen romansjangeren osv., blant annet med Bocage, Alexandre Herculano, Camilo Castelo Branco, Júlio Dinis, Eça de Queirós, Rodrigues Miguéis, José Régio, Miguel Torga, Fernando Namora, Agustina Bessa Luís, bare for å nevne noen få.

Etter 25. april kunne man både publisere om “forbudte temaer” og eksperimentere med nye former, og det var mange nye (eller gamle) stemmer som sto fram. Spesielt kan en peke på disse tre forfatterne, som var særskilt originale, og hadde/har en egen stemme: José Saramago, Lobo Antunes og Jorge de Sena.

Likevel, poesi utgjør fortsatt et høydepunkt i portugisisk litteratur - med Fernando Pessoa og Florbela Espanca på toppen, og Eugénio de Andrade, Helbert Hélder, Sophia de Mello Breyner, António Gedeão, Ana Hatheley og Alexandre ONeill. Alle sammen svært forskjellige diktere.

Det fins flere nye generasjoner av forfattere i Portugal i dag. Noen av de mest kjente romanforfatterne er Miguel Sousa Tavares, Clara Pinto Correia, José Luís Peixoto, Gonçalo M. Tavares, Walter Hugo Mãe og Inês Pedrosa. En god del av det som skrives er historiske romaner – og selvsagt: poesi.