Brasiliansk litteratur

Det landet som nå kalles Brasil, ble “oppdaget” fra europeerne da Pedro Álvares Cabral kom dit på vei til India. Oppdagelsen ble dokumentert i et brev til kong Manuel I fra 1500 (av Pero Vaz de Caminha).

Uten å gå i detaljer om Brasils historie opp til det ble en uavhengig stat, er det viktig å peke på at landet lenge var et eksotisk sted, der en viktig oppgave var å kristne indianer. Derfor handlet de første verkene knyttet til Brasil om teologiske eller politiske emner. En viktig forfatter er Padre Antônio Vieira (den viktigste forfatteren både i Portugals og Brasils barokklitteratur). Etter hvert utviklet Brasil seg til å bli Portugals viktigste koloni – så viktig at kongehuset flyktet dit fra Napoleons invasjonsstyrker i 1807.

Som koloni var Brasil kulturelt (og derfor litterært) sett nært knyttet til Portugal, siden intellektuelle reiste dit for å studere, og det fantes ingen presse i Brasil før. Derfor er det vanskelig å skille “portugisere” fra “brasilianere” i kolonitida. Dette er tilfelle med skuespillforfatteren António José da Silva og med Teresa Margarida da Silva e Orta, som i 1752 skrev det mange mener er den første brasilianske romanen, og som i hvert fall var den første kvinnen som skrev en roman på portugisisk. Mens det finnes andre forfattere som man pleier å regne som ekte brasilianere, som Nuno Marques Pereira og Gregório de Matos.

I den tid da både kongen og styret for det portugisiske riket holdt til i Brasil på Napoleonskrigenes tid og i årene som fulgte, blomstret kulturlivet, og en fikk den nasjonale vekkelsen som ledet fram til den ublodige frigjøringen fra Portugal: Dom Pedro (som var Portugals kronprins) ble igjen som keiser av Brasil. Og etter kort tid overtok sønnen hans keiserdømmet som Dom Pedro II. Han ble viktig i arbeidet for å fremme den nye brasilianske litteraturen (og kunsten i alminnelighet).

Denne perioden er preget av jakten for å finne en ikke-europeiske identitet, der indianerne kom til å spille en stor rolle i romantiske bøker som dem til José Basílio da Gama, José Gonçalves de Magalhães, José de Alencar og den unge Machado de Assis (som senere skulle bli en av de viktigste forfatterne i Brasil).

En annen skole satte seg som mål å fortelle om den brasilianske virkeligheten, både i byene og ute på landet. Til denne hørte Joaquim Manuel de Macedo, Manuel António de Almeida, Adolfo Caminha, João do Rio og Lima Barreto.

Slaveproblematikken ble også tatt opp av forskjellige forfattere som Bernardo Guimarães, Aluísio Azevedo og ikke minst Maria Firmina dos Reis, en kvinne med svart blod i årene, som også er omtalt som den første helt brasilianske romanforfatterinnen.

Til hundreårsminnet for Brasils uavhengighet ble det holdt en stor utstilling i São Paulo (i 1922), der en stor gruppe modernistiske intellektuelle la om kursen for litteraturen i Brasil. Mest kjente er Mário de Andrade og Oswald de Andrade.

Flere forfattere fra Brasil som ble verdenskjente siden, er dikterne Drummond de Andrade, Manuel Bandeira, Mário Quintana, Cecília Meireles og João Cabral de Melo Neto, mens store romaner som beskriver livet i Brasil, har blitt ført i pennen av Jorge Amado, Érico Veríssimo og Rachel de Queiroz.

Til slutt er det verd å nevne fire store brasilianere som det er vanskelig å klassifisere: Euclides da Cunha med sin verk Os sertőes, João Guimarães Rosa, som revolusjonerte selve språket, Clarice Lispector, som også har vakt stor interesse internasjonalt, og den unge Luis Ruffato, som står for en ny urban romanform.