Det katalanske språket

Katalansk er et vestromansk språk med opprinnelse i vulgærlatin. Det tales av folk som bor i et området på ca. 68.730 km² fordelt på fire forskjellige land (Andorra, Frankrike, Italia og Spania). Den siste tellingen viste at det finnes ca. 10.500.000 katalansktalende samt 3.000.000 som forstår språket[1].

De to største dialektgruppene er vest-katalansk (Andorra, Valencia, det østlige Aragón og den vestlige delen av Katalonia) og øst-katalansk (Roussillon, Mallorca og det østlige Katalonia). I tillegg finnes Alghero-varianten på Sardinia.

Som for alle de romanske språkene skjedde overgangen fra vulgærlatin til katalansk gradvis. Det er umulig å slå fast nøyaktig når katalansk ble katalansk. Man antar at de mest radikale endringene fant sted i 7. og 8. århundret, men ettersom alle tekster ble skrevet på latin, som var fjernt fra talespråket, er det vanskelig å si sikkert. Allerede i 9. århundret, og framfor alt i 10. og 11. , forekommer ord og hele setninger i noe som man kan kalle katalansk, innimellom i latinske tekster. Korte dokumenter som «Den føydale ed» fra 1028 og Les greuges de Caboet/Klagene fra Caboet fra 1080-1090 ble i sin helhet skrevet på katalansk.

I middelalderen hadde katalansk mange likhetstrekk med de oksitanske dialektene. Sammen med dem dannet katalansk et dialektkontinuum, som ble stadig mer differensiert over tid,  slik at det oppsto forskjellige språk i 13. århundret.

Den første boken på katalansk ble trykt i Barcelona i 1470, og i 1474 ble Les Trobes en lahors de la Verge Maria / Balladene til ære for Jomfru Maria trykt i Valencia.

I løpet av 20. århundret konsoliderer katalansk seg som litterært språk til tross for de vanskelige forholdene under diktaturene til Primo de Rivera (1923-30) og Franco (1939-75), og i 1978 - da demokratiet ble innført i Spania igjen - ble katalansk offisielt språk i Spania sammen med galisisk, baskisk og kastiljansk/spansk.