Japan i 1500-1600-tallet

Det var borgerkriger mellom daimyoene fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1500-tallet i Japan. Date Masamune var en av daimyoene. I denne perioden fikk folk fra lavere samfunnslag sjansen til å komme seg opp i samfunnet. For eksempel Toyotomi Hideyoshi. Oda Nobunaga (1534-1582), Toyotomi Hideyoshi (1537-1598) og Tokugawa

Ieyasu (1543-1616) er de tre viktigste daimyoene, som samlet Japan i denne perioden. Tokugawa Ieyasu dannet Tokugawa (Edo)-bakufu, og grunnla Edo-perioden. Den varte i nesten 300 år.

Alle de tre var positive til europeerne til å begynne med. Handel med europeere ble kalt «nanban bôeki» (nanban-forretning). «Nanban» betyr søreuropeer (barbarer fra sør), mens nordeuropeere ble kalt «ketô» (rødt hår). Luzon var en spansk og Macau en portugisisk koloni. Begge ble brukt som baser i framstøtet mot Japan. Etter hvert forbød Edo-bakufu nanban bôeki, slik at de andre daimyoene ikke skulle få større makt. I 1624 kom forbudet mot handel med Spania og i 1639 med Portugal. Deretter var det bare handel med nederlenderne som var tillatt. Bakufu håndhevde dette forbudet strengt.

Katolisisme ble introdusert i Japan av den spanske jesuitten Francis Xavier i 1549. Men allerede mot slutten av 1500-tallet ble kristendommen forbudt. Bakufu så misjonsvirksomhet som ledd i et forsøk på kolonisering. Det sies at det allerede fantes 145.000 katolikker i Japan i 1582. De som holdt fast ved den katolske tro, ble henrettet. Vanlige religioner på denne tiden i Japan var blandinger av buddhisme, konfusianisme og shintoisme. Disse hadde blitt til i tiden etter 700-tallet. Langt seinere, under moderniseringsperioden i Japan etter 1868, gjennomførte en «Shinbutsu bunri» (skille buddhisme og shintoisme) for å styrke keiseren som overhodet for shinto som statsreligion.

Møtet med europeerne var en eksotisk opplevelse for japanerne. Selv om kontakten med Europa ble brutt, levde eksotiske gjenstander og - mennesker videre i form av «Nanban bijutsu» (Nanban kunst). Gjenstander fra Europa påvirket japansk kunst, og europeiske motiver ble brukt i kunsthåndverk og maleri. Daimyoene Oda og Toyotomi kom til å sette sitt preg på Azuchi-Momoyama-perioden. Kulturliv blomstret med maleri, teseremoni, håndverk, keramikk, boktrykkeri, teater osv.

Den litterære sjangeren waka (en diktform) har en lang tradisjon i Japan. Manyôshû (mer enn 4500 wakasamlinger) kom på midten av 700-tallet. Romanen Genji monogatari (Historien om Genji) er den første romanen i Japan, og ble skrevet rundt år 1000 av en kvinnelig forfatter, Murasaki Shikibu. I denne romanen forekommer det også utallige waka. Hyakunin isshu (hundre waka av hundre forfattere) ble redigert av Fujiwara Sadaie (1162-1241), og er fortsett populær i dag. Ehon Ogura yama i monteren er en variasjon. Diktsjangeren haikai/haiku ble populær i Edo-perioden. Det var hyppige salongaktiviteter med haikai/haiku, hvor folk fra forskjellige samfunnslag kunne diskutere sine dikt sammen. Yama no sachi er en haikai-bok som skriver seg fra slik aktivitet. Det er trolig fra 1765. Matsuo Bashô (1644-1694) er den viktigste haikai/haiku-dikteren i Edo-perioden.