Spania på 1600-tallet

Felipe III av Spania (1578-1621) styrte det første virkelig verdensomspennende imperiet. Det spanske imperiet var også et av de største imperiene i verdenshistorien. I det sekstende århundre ledet Spania og Portugal den europeiske utforskingen av resten av verden og koloniekspansjonen, og åpnet handelsruter over verdenshavene. Den iberiske unionen under Felipe II, III og IV gjorde at disse spanske kongene var konger av Portugal også.

Handelen blomstret over Atlanterhavet mellom Spania og Amerika, og over Stillehavet mellom Øst-Asia og Mexico via Filippinene, Marianene, (Guam) og Karolinene (Palaos). En lang stund dominerte det spanske imperiet verdenshavene med sin erfarne orlogsflåte, og hersket over de europeiske slagmarkene med sitt fryktede og veltrente infanteri, de berømte «Tercios». Samtidig opplevde Spania en kulturell gullalder i løpet av det sekstende og syttende århundre. Under Felipe III var Belgia, Luxemburg, Sardinia, Sicilia, Napoli og Milano en del av det spanske imperiet.

Det spanske monarkiet støttet motreformasjonen og drev en stor misjonsvirksomhet i alle sine territorier. Egentlig var denne virksomheten en grunnleggende del av den spanske imperialistiske politikken, og den ble utført av blant andre jesuittiske misjonærer.

Den enorme økonomiske, politiske og militære makten til det spanske monarkiet i det sekstende og syttende århundre ble ikke reflektert i den spanske befolkningen. Samfunnet ble styrt av aristokratiske og religiøse verdier, som hindret den økonomiske utviklingen i samfunnet og fordelingen av rikdommen blant folket. Gatene i spanske byer var fulle av tiggere og småkjeltringer (pícaros). Denne sosiale virkeligheten ble et litterært motiv, som skapte en egen sjanger: pikareskromanen.

Ved siden av den spanske ekspansjonismen fantes det også en periode med mange kulturelle høydepunkter, som ble kalt «den spanske gullalderen».

Den spanske gullalderen strakte seg over to stilretninger: Renessansen (1500-tallet) og barokken (1600-tallet). Skillet mellom disse to retningene eller periodene går ved konsilet i Trient (1545-1563), det konsilet som etablerte motreformasjonen.

 Da Hasekura Rokuemon Tsunenaga reiste fra Japan til Spania, hadde den spanske litteraturen nådd et veldig høyt nivå med forfattere som Miguel de Cervantes (1547-1616) og Mateo Alemán (1547-1614), poeter som Francisco de Quevedo (1580-1645) og Luis de Góngora (1561-1627), filosofer og teologer som Melchor Cano (1509-1560) og Baltasar Gracián (1601-1658), statslærde som Diego Saavedra Fajardo (1584-1648) og dramatikeren Lope de Vega (1562-1635) for bare å nevne noen få. Når det gjelder malerkunsten, var El Greco (1541-1614) og Francisco Ribalta (1565-1628) to av en lang rekke av kunstmalere, som kulminerer med Diego Velázquez (1599-1660).

Derfor er det ikke overraskende at den spanske kongen ble ansett som den viktigste når japanerne skulle sende en ambassade til Europa.