Fransk senmiddelalder: Roseromanen, ballader og fengselsfugler

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus
"Runddans med kjærlighetsguden"

Et av de mest populære verkene i fransk middelalder er Roseromanen (Le Roman de la Rose). Verket er todelt og skrevet av to forskjellige forfattere, med mange års mellomrom (påbegynt rundt 1230 og avsluttet ca.1280).

Skal vi tro antallet bevarte manuskripter, som er på over 300 (et imponerende tall fra denne tiden – ikke engang Dantes Guddommelige komedie slår det!), var etterspørselen etter verket enorm. Roseromanen er ikke ulik den høviske romanen i både form og innhold. Diktet handler i all hovedsak om dikterjegets begjær for en rosenknopp som han opplevde i en drøm han hadde som ung. Rosen er her en allegori for Kvinnen, og historien når sitt høydepunkt i andre del, når den unge mannen endelig kommer seg inn i tårnet hvor rosen befinner seg.

Selv om skriftlige sjangre, som de ulike romantypene, ble stadig mer populære, sto fortsatt

Guillaume IX de Poitiers (1071-1127), den første kjente trubadur.

den muntlige litteraturen sterkt på denne tiden. Det var veldig få som kunne lese i middelalderen, så det vi i dag kaller folkedikting, ble i all hovedsak overlevert muntlig. Blant de muntlige sjangerne var det balladene som hadde høyest status. De var inspirert både av eldre sjangre og av den nyere romantradisjonen, og knyttes gjerne til de velkjente trubadurene, som var datidens "singer-songwriters".

En av de viktigste figurene i senmiddelalderen er uten tvil François Villon (1431-1463), som til og med har blitt kalt Frankrikes “første moderne lyriker”! Den mest fremtredende tematikken hos Villon er av den dystre sorten: Tidens ubarmhjertige løp, kroppens forgjengelighet og døden danner de røde trådene i hans diktning. Også byen og ensomheten man kan oppleve der, er temaer Villon tar opp, og som vi flere århundrer senere vil kjenne igjen hos en dikter som Baudelaire. Villon er i tillegg kjent for sin parodiske, satiriske og ironiske stil, og har også en spennende forfattermyte knyttet til seg: Hans kanskje mest berømte dikt, “Ballade des pendus” (De hengtes ballade), ble ifølge myten skrevet mens han satt i fengsel for mord og ventet på samme skjebne som personene han skrev om. 

Utstilte bøker:

Chants d'amour des femmes-troubadours : trobairitz et "chansons de femme" /  [textes établis, traduits et présentés par Pierre Bec]. Paris: Stock/Moyen Âge, 1995. 258 s.

Chrétien de Troyes. [Erec et Enide. Norsk] Erec og Enide; oversatt, med innledning og noter av Helge Nordahl. - Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur, 1983. 143 s.

Chrétien de Troyes. [Yvain, ou Le chevalier au lion. Norsk] Yvain Løveridderen / oversatt av  Olaug Berdal; med en introduksjon av Helge Nordahl; og med tegninger av Ulf Aas. - Oslo : Akershus slotts venner og Aschehoug, 1986. - 214 s. : ill. 21 cm.

Chrétien de Troyes.   [Philomena. Norsk] Philomena; oversatt og kommentert av Hanne Herrman; forord ved Trond Kruke Salberg.  Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur, 2006. 84 s. (Thorleif Dahls kulturbibliotek).

Guillaume de Lorris. [Le roman de la rose. Norsk] Roseromanen / Guillaume de Lorris; gjendiktning og med innledning og noter av Helge Nordahl; efterskrift av Per Nykrog. - Oslo : Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur, 1997. 165 s.

Gunder Hansen, Nils. Den høviske kærlighed: om kærlighedens opkomst i det 12. århundredes provencalske troubadourlyrik. København: Basilisk, 1985. 210 s.

Villon, François. Testamentet og Spreidde balladar; gjendikting, etterord og opplysningar til teksten ved Harald Gullichsen. [Stanghelle]: Villanden forl., cop. 2010. - 229 s. : ill. Originaltitler: Poèmes variés. Le testament.

Se også

Noen websider

Historiske ordbøker

  • Dictionnaires d'autrefois. Dictionarium latinogallicum (1552), Thresor de la langue françoyse (1606), Dictionnaire de l'Académie française (1694), Dictionaire historique et critique (1740) og Dictionaire critique de la langue française (1787-88).

Fransk som fremmedspråk