Baudelaire og symbolismen

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus
Baudelaire

Charles Baudelaire (1821-1867) er en av fransk litteraturhistories viktigste navn og regnes av mange som Europas første modernist. Hans hovedverk, diktsamlingen Les Fleurs du Mal (Det ondes blomster), skapte furore da den kom ut i 1857: Den ble anklaget for å være «et hospital åpent for sinnets samtlige galskaper» og Baudelaire ble stilt for retten, anklaget for blasfemi og angrep på den allmenne moral. Dette førte blant annet til at 6 av i alt 100 dikt ble forbudt og rehabilitert først i 1949.

Hans estetiske prosjekt var grensesprengende: Han ønsket å finne det vakre i det stygge, og tok for seg nye, lyriske motiver som provoserte mange, som alkohol, hasj, forråtnelse og – ikke minst – storbyen. Storbyen Paris er også bakteppe og tema i prosadiktsamlingen Le Spleen de Paris (også kalt Petits poèmes en prose), som kom ut i 1869, to år etter Baudelaires død. Her kommer hans banebrytende modernisme til syne for fullt: Han skildrer på vakkert og originalt vis det moderne menneskets følelse av å være alene i folkemassen, av å ikke høre hjemme i en stadig voksende by i konstant endring.

Baudelaire er en viktig foregangsfigur for symbolismen, en retning som rundt 1870 oppstår

Verlaine og Rimbaud (Henri Fantin-Latour, 1836-1904)

som en lyrisk reaksjon mot de realistiske og naturalistiske romanene. Som navnet tilsier, vektlegger symbolistene bruk av symboler, som skildrer sammenhengen mellom det ytre og det indre: Det er spillet mellom ulike sanseinntrykk, det vi kan se og det usynlige, som skal formidles. Det er særlig tospannet Paul Verlaine (1844-1896) og Arthur Rimbaud (1854-1891), som også hadde et turbulent kjærlighetsforhold, som er symbolismens frontfigurer.

Mallarmé (Édouard Manet, 1832-83)

Verlaine huskes først og fremst for sine melankolske dikt der bokstavrim og versenes rytme skaper en helt egen musikalitet. Rimbaud er det nærmeste vi kommer et vidunderbarn i fransk litteraturhistorie: All hans skjønnlitterære produksjon skriver han i alderen 16 til 21 år, og han utgir som nittenåring storverket Une Saison en enfer, hvor han viser sterke modernistiske trekk og fremstår som en stor inspirasjon for kommende generasjoner. Det gjelder også Stéphane Mallarmé (1842-1898), som i likhet med Rimbaud gjør seg til talsmann for en ny type diktning, en ny type språk: Stikkordet her er «poésie pure», altså en slags tilbakevending til poesien i sin reneste form, som en motvekt til realismen.

Arthur Rimbaud Documentary

Illustrasjon fra boken

Tahiti. Le Sourire. Journal méchant. Paul Gauguin (1848-1903)

Utstilte bøker:

Baudelaire, Charles, 1821-1867. Les fleurs du mal; précédées d'une notice par Théophile Gautier. Paris: Calmann Lévy, 1888. 411 s.

Mallarmé, Stéphane. Vers et prose: morceaux choisis avec un portraits par James Mc Neill Whistler. Paris: Perrin et Cie, 1912. 215 s.

Rimbaud, Arthur. Lettres de Jean-Arthur Rimbaud: Egypte, Arabie, Ethiopie. Paris, 1899.  271 s.

Rimbaud, Arthur. Oeuvres. Paris: Mercure de France, 1907. 267 s.

Verlaine, Paul. Les poetes maudits. Nouvelle edition / ornee de six portraits par Luque. Paris: Leon Vanier, 1888. 102 s. : ill.

Verlaine, Paul. Poèmes saturniens. Paris: Léon Vanier, 1894. 148 s.

Plakat i pdf

Deler av utstillingen

Se også

Noen websider

Historiske ordbøker

  • Dictionnaires d'autrefois. Dictionarium latinogallicum (1552), Thresor de la langue françoyse (1606), Dictionnaire de l'Académie française (1694), Dictionaire historique et critique (1740) og Dictionaire critique de la langue française (1787-88).

Fransk som fremmedspråk

Bibliotek

Gammelfransk og Anglonormannisk litteratur

Middelfransk litteratur

Trubadurdiktning

Fransk litteratur fra ca 1500-tallet til i dag (Frankrike)