Teateret, Det nye teateret og Nyromanen

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus
Lucien Raimbourg, Roger Blin og Pierre Latour i Mens vi venter på Godot (1953)

Det store navnet i fransk teater på begynnelsen av 1900-tallet, var Paul Claudel (1868-1955), som skrev en rekke skuespill gjennomsyret av eksistensiell og religiøs søken etter mening, deriblant storverket Le Soulier de satin (1919-29). I mellomkrigstiden og tiden rundt andre verdenskrig, var de ledende franske dramatikerne Jean Giraudoux (1882-1944) og Jean Anouilh (1910-1987), som begge skrev samfunnsengasjerte dramaer, ofte med referanse til greske myter. I tillegg skrev Albert Camus (1913-1960) og Jean-Paul Sartre (1905-1980) filosofiske dramaer, som Caligula (1944) og Huis clos (1944).

«Det nye teateret», eller «det absurdes teater», oppstod i Frankrike på begynnelsen av 1950-tallet. Dette var ingen litterær skole, men en rekke dramaturger som omtrent på samme tid, men hver for seg, gjorde opprør mot det tradisjonelle, ofte åpenbart politiske teateret og dets formspråk. Mange av dem hadde innvandret til Frankrike fra andre europeiske land, og bragte med seg en ny kulturell bagasje, og en ny måte å se det franske samfunnet på.

Blant disse var Eugène Ionesco (1909-1994), som i 1950 fikk oppført skuespillet La

Samuel Beckett

Cantatrice chauve (Den skallede sangerinnen) i Paris. Her finnes ingen sangerinne, men to ektepar som uten stans snakker forbi hverandre, bruker forslitte, intetsigende uttrykk (som Ionesco hadde funnet i en fransk-engelsk lærebok i konversasjon), og slik demonstrerer hvor hult og absurd det konvensjonelle dagligspråket og dagliglivet er. Med En attendant Godot (Mens vi venter på Godot), oppført i 1953, gir Samuel Beckett (1906-1989) et liknende bilde av det absurde i vår tilværelse, og insisterer på det tragiske i den stadige gjentakelsen av de samme rutinene.

Alain Robbe-Grillet

Romanforfatterne som ble kjent som representanter for «Nyromanen» mot slutten av 1950-tallet, utgjorde heller ingen skole, men Nathalie Sarraute (1900-1999), Alain Robbe-Grillet (1922-2008), Michel Butor (1926-2016) og Claude Simon (1913-2005), forkastet alle den realistiske romanens virkelighetsillusjoner, og dermed også dens virkelighetsbilde. De oppfattet sin egen tid som for fragmentert til at man kunne fremstille den i et konvensjonelt språk, gjennom klart definerte romanfigurer og tradisjonelle intriger.

Interview with Ionesco part 1

Utstilte bøker:

Beckett, Samuel, 1906-1989. En attendant Godot. Paris: Minuit, c1952. 134 s.

Butor, Michel, 1926-2016. La modification. Paris: Minuit, c1957. 236 s.

Claudel, Paul, 1868-1955. Le soulier de satin, ou Le pire n'est pas toujours sûr. Paris: Gallimard, 1929. 2 b.

Ionesco, Eugène, 1909-1994. La cantatrice chauve: anti-piece. Paris, 1967. 7-22.

Robbe-Grillet, Alain, 1922-2008. Les gommes; suivi de Clefs pour les gommes par Bruce Morrissette. Paris: Minuit, c1953. 314 s.

Sarraute, Nathalie, 1900-1999. Portrait d'un inconnu; préface de Jean-Paul Sartre. Paris: Robert Marin, 1948. 265 s.

Sartre, Jean-Paul, 1905-1980. Huis clos suivi de Les Mouches. Paris: Gallimard, 1966. 191 s.

Simon, Claude, 1913-2005. Le tricheur. Paris: Sagittaire, 1945. 250 s.

Plakat i pdf

Deler av utstillingen

Se også

Noen websider

Historiske ordbøker

  • Dictionnaires d'autrefois. Dictionarium latinogallicum (1552), Thresor de la langue françoyse (1606), Dictionnaire de l'Académie française (1694), Dictionaire historique et critique (1740) og Dictionaire critique de la langue française (1787-88).

Fransk som fremmedspråk

Bibliotek

Gammelfransk og Anglonormannisk litteratur

Middelfransk litteratur

Trubadurdiktning

Fransk litteratur fra ca 1500-tallet til i dag (Frankrike)