Franske samtidsromaner

For nyromanforfatterne var fokuset på individet og historien ofte underordnet utforskningen av forholdet mellom språk og virkelighet. Det har derfor blitt hevdet at den franske samtidsromanen, som en reaksjon på nyromanen, er preget av en tilbakevending til subjektet, fortellingen og historien. Det må imidlertid nevnes at flere nyromanforfatterne utover 1980-tallet begynte å skrive selvbiografiske tekster (Nathalie Sarraute, Claude Simon, Marguerite Duras (1914-96) og Alain Robbe-Grillet), og at mange forfattere fra nyromanperioden også var opptatt av å skrive mer tradisjonelle fortellinger med klare historiske referanser, som for eksempel Jean Giono (1895-1970) og Julien Gracq (1910-2007).

Like fullt er det en unektelig tendens at mange franske samtidsforfattere skriver om seg selv, livet til andre enkeltindivider, eller store historiske hendelser. En særlig spennende forfatter som skriver om sitt eget liv, er algerisk-franske Nina Bouraoui (1967-). Hun har gitt ut flere bøker, som Garçon manqué (2000, Guttejente), Mes mauvaises pensées (2005, norsk oversettelse: Mine onde tanker) og Nos baisers sont des adieux (2010, norsk oversettelse: Kyssa våre er ein avskjed), der hun tar for seg viktige temaer som nasjonal og seksuell identitet blant unge flerkulturelle, og forholdet mellom Algerie og Frankrike.

Noen forfattere foretrekker imidlertid å skrive om andre enn seg selv. Jean Echenoz

(1947-) har de siste årene skrevet romaner som baserer seg på livene til historiske personer, og slik, med utgangspunkt i virkeligheten, har han skapt nye historier og skjebner som sier noe om livet generelt. Eksempler på dette er Ravel (2006), om komponisten Maurice Ravel og Courir (2009), om langdistanseløperen Emil Zátopek. Liknende «biografiske fiksjoner» har også blitt ført i pennen av blant andre Gérard Macé (1946-), med Vies antérieures (1991), og Emmanuel Carrère (1957-), med D’autres vies que la mienne (2009).

Mange samtidsforfattere tar for seg sentrale historiske hendelser, ofte første eller andre verdenskrig. Noen av denne tendensens mest sentrale forfattere er Didier Daeninckx (1949-), Lydie Salvayre (1948-), Philippe Claudel (1962-) og nobelprisvinneren Patrick Modiano (1945-). En spennende forfatter som interesserer seg for nyere historie, er Mathias Énard (1972-), som i romanene Zone (2008), Rue des voleurs (2012, norsk oversettelse: Tyvenes gate) og Boussole (2015) skriver om henholdsvis borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, den arabiske våren og borgerkrigen i Syria.

La oss avslutte denne utstillingen med å nevne en svært synlig fransk forfatter fra de siste

årene: Michel Houellebecq (1956-), en provoserende samfunnsrefser som har blitt beskrevet både som kulturpessimist og som en frigjørende forfatter som utfordrer det politisk korrekte med bøker som Les Particules élémentaires (1998), Plateforme (2001), La Possibilité d’une île (2005) og Soumission (2015).