Modernismen og eksistensialismen

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus
Marcel Proust

I løpet av de første tiårene av 1900-tallet, var den franske litteraturen radikalt nyskapende særlig på to områder: Innenfor romankunsten, med utgivelsen av Marcel Prousts (1871-1922) monumentale erindringsverk À la recherche du temps perdu (1913-1927, norsk oversettelse: På sporet av den tapte tid), og innenfor lyrikken, med de surrealistiske dikternes gjennombrudd.

À la recherche du temps perdu handler om Marcel, som blir forfatter. Gjennom Prousts lange og velformulerte setninger, får vi ta del i hovedpersonens sjelekvaler knyttet til kjærlighet og sjalusi. Aller helst skriver Proust om hva kunst betyr for hvordan vi mennesker forstår, husker og sanser. Men han slutter heller aldri å forundre seg over verden og over de rare tingene vi alle tenker, sier, gjør og føler.

Surrealismen representerte et radikalt brudd med den retoriske

tradisjonen som hadde kjennetegnet fransk poesi i flere århundrer. Surrealistene var fascinerte av det ubevisste, forkastet fornuft og moral, og skrev dikt om drømmer, fantasier og begjær for slik å vise «tankens egentlige virkemåte», som André Breton (1896-1966) skrev i det første surrealistiske manifest i 1924. Andre fremtredende franske surrealister var Paul Eluard (1895-1952), Louis Aragon (1897-1982) og Robert Desnos (1900-1945).

Andre Breton

Som en reaksjon på den første verdenskrigs grusomheter, og det de mente var Prousts og surrealistenes overdrevne fokus på individet, skrev stadig flere forfattere utover 1920- og 1930-tallet såkalte «eksistensielle romaner», der de forente personlig sjelegransking med et brennende sosialt engasjement. De fremste representantene var Louis Ferdinand Celine (1894-1961), André Malraux (1901-1976) og Georges Bernanos (1888-1948).

Simone de Beauvoir

Denne tendensen ble fra slutten av 1930-tallet videreutviklet av de eksistensialistiske filosofene Albert Camus (1913-1960), Jean-Paul Sartre (1905-1980) og Simone de Beauvoir (1908-1966), som skrev både det sosiale engasjementet og forståelsen av selvet inn i en filosofisk ramme. Det kanskje mest kjente enkeltverket fra denne perioden, er Camus’ roman L’Étranger (1942, norsk oversettelse: Den fremmede), som gjør rede for det absurde i møtet mellom mennesker som ønsker å forstå verden, og en verden som ikke lar seg forstå.

"Liberté". Paul Eluard

Jean-Paul SARTRE : l'écrivain, l'intellectuel et le politique (Interview à Radio-Canada)

Utstilte bøker

Beauvoir, Simone de. Les mandarins. Paris: Gallimard, c1954. 579 s.

Breton, André. Manifeste du surrealisme. Poisson soluble. Nouv. ed. Paris: Editions Kra, 1929. 206 s.

Camus, Albert, 1913-1960. L'etranger. Paris: Gallimard, c1942. 171 s.

Céline, Louis-Ferdinand, 1894-1961. Voyage au bout de la nuit. Paris: Denoël et Steele, 1932.  623 s.

Éluard, Paul. Mourir de ne pas mourir; avec un portrait de l'auteur par Max Ernst. Paris: Nouvelle revue française, 1924. 60 s.

Malraux, André. La condition humaine. Paris: Gallimard, 1933. 404 s.

Proust, Marcel, 1871-1922.  A la recherche du temps perdu. Paris: Gallimard, 1919-1927. 8 b.

Sartre, Jean-Paul, 1905-1980. La nausée. Paris: Gallimard, c1938. 222 s.

Plakat i pdf

Deler av utstillingen

Se også

Noen websider

Historiske ordbøker

  • Dictionnaires d'autrefois. Dictionarium latinogallicum (1552), Thresor de la langue françoyse (1606), Dictionnaire de l'Académie française (1694), Dictionaire historique et critique (1740) og Dictionaire critique de la langue française (1787-88).

Fransk som fremmedspråk

Bibliotek

Gammelfransk og Anglonormannisk litteratur

Middelfransk litteratur

Trubadurdiktning

Fransk litteratur fra ca 1500-tallet til i dag (Frankrike)